Glimt

Her er noen glimt fra området jeg bor i for tiden!

Min nye hobby er å ta bilder ut av bilvinduet. Det hender at det ser litt kult ut. Andre ganger blir bildene bare rett og slett uklare.

Menmen. Enjooy

Hverdagsscene

I min nye hverdag er det en del mer mennesker enn det jeg er vant til.

I landsbyen Dumka, som jeg bor i,

er det like mange innbyggere som vår O-store hovedstad Oslo.

Til denne "landsbyen" går en gammel, nedslitt vei med ett felt.

Ett lite og rolig sted.

Når jeg legger meg på plankesenga mi og tenker på stedet

hvor jeg kommer fra, så føles det uvirkelig.

Finnes det virkelig et sted i verden

som er så øde? Som er så rent og vakkert? og så stille?

Jeg er heldig som har fått oppleve det også.

Om det å ikke forstå så mye

Språket er et problem. India er et land med over 1652 levende, og forskjellige språk. 22 av disse er offisielle språk som snakkes rundt om i landet. Av de inderne jeg har møtt, så er det svært få av dem som bare kan ett språk. De fleste kan 3-4 forskjellige språk.

Jeg trodde jo at engelskkunskapene til Inderne skulle være super. Spesielt blant de unge. Jeg ble derfor litt overrasket da vi møtte den lokale ungdommen, hvor bare 2 av rundt 20 kunne snakke med oss. Det gjør det hele litt vanskeligere!

Vi prøver for tiden å lære oss litt santali, et språk som snakkes ganske mye rundt om i det området vi skal være i (i tillegg til hindi, bengali og assami). Det er ganske så vanskelig.

Hun som underviser oss er ei søt, eldre dame ved navn Elisabeth. Av og til er det kanskje litt vanskelig å henge med i svingene, men det er likevel veldig koselig. Hun er pensjonert, men bruker av tiden sin til å undervise ungdommene som kommer til India fra GUS.

Det er en ganske så ny opplevelse for meg å ikke forstå når andre snakker. Både det å ikke forstå når andre prøver å forklare noe, men også når jeg prøver å forklare noe som andre ikke forstår. Det verste er egentlig ikke språket i seg selv, men det å knekke de kulturelle kodene. Jeg opplever stadig at Inderne ser rart på meg, eller på teamet, fordi vi sannsynligvis ikke kjenner "kodene".

Det som er så flott, er at både indere og nordmenn kan synge sammen om troen på Jesus, og da forstår alle hva det er snakk om. Plutselig ser vi at vi har et håp i hjertet som er likt, selv om vi ikke kan snakke sammen. Dette må være den største gleden så langt.

I loppekassa

Bokstavelig talt.

Her er masse lopper, og jeg tror det du ser på bildet er loppebitt.

Hyggelig, ikke sant?

Det er veldig koselig å kjenne hvordan det bare kravler og hopper rundt meg her i senga.

men det er jo koselig med selskap, da.

Johar! I`m alive!

Hei alle sammen! Jada, jeg lever enda. I beste velgaaende, faktisk! Kristin kom ut av sykehus paa Onsdag, og vi kom oss videre til Dumka. Det er som edens have! Nydelig natur, nydelige mennesker. Litt vanskelig med elektrisitet, men det bryr vi oss ikke om. Som dere skjoenner kan det ta litt tid mellom hvert innlegg.

saa... hva har jeg laert saa langt?
- Jeg er faktisk utrolig rik.
- Blondt haar er ikke saa vanlig.
- Indiske smil er det peneste som finnes
- Det finnes kjedeligere maater aa synge salmer paa. Den Norske Kirke er faktisk ganske sprek.
- 5 maaltider om dagen er jo bare tull. Man overlever paa bare 2 (3 med loffskiva til frokost)
- indiske klaer er nydelige
- Gud er med. Jeg trenger egentlig ikke saa sykt mye kontroll.

Her er noen bilder fra Kolkata. Det jeg proever aa faa frem er hvor mye av livet som leves paa gata. Ja, det er mye elendighet. Jeg fikk et hardt slag i magen da vi kjoerte gjennom byen om natten og saa elendigheten ansikt til ansikt. Men det finnes mye vakkert ogsaa. Jeg har sett saa mye flott. Uansett, her er bilder. Johar!

foerste livstegn!

Naa er vi i Kolkata, altsaa. Sitter paa en litt i overkant varm internettkafe rett ved siden av Morder Theresa-hjemmet.

Vi har faatt et litt hardt moete med India, siden Kristin ble syk foerste dagen i India, og maatte legges inn paa sykehus. Jeg har vaert hos henne helt frem til naa, altsaa det siste doegnet. Hun hadde periodevis veldig hoey feber, men paa sykehuset har de stabilisert. Det er ingen grunn til bekymring. Det er et fint sykehus med koselige sykepleiere (som ogsaa er veldig nysgjerrige paa disse bleikansikene), og legen snakker veldig godt engelsk. Teamet blir her til hun bli utskrevet, og vi kan reise videre til Dumka. Regner med at det blir tre dager til. Hun er ved godt mot, selv om det ikke er noe goey for henne aa vaere paa sykehus naa!

Ellers kan jeg si at India er ekstreeemt eksotik. Aa gaa over gaten er en naer-doeden-opplevelse, og taxikjoering er altsaa ikke noe bedre. Noen kulturelle smeller har vi ogsaa gaatt paa, baade i forhold til aa spise, og i forhold til aa tipse folk for tjenester. Men jaja, vi laerer. Det foerste jeg laerte er at ingenting gaar som planlagt i India. Hvert fall ikke saa langt.

Det er litt vanskelig aa faa ned all maten de serverer oss, men vi proever aa justere oss slik at vi faar spist opp all maten. Masse hvit ris. Og kylling. Mitt foerste moete med Indisk mat var forresten sykehusmaten, og derfor har jeg ikke klart aa like det saa godt enda.

Draktene vi gaar i er helt fantastiske! De vestlige klaerne blir man utrolig svett i, men med disse klaerne paa gaar det veldig bra. Vi faar stadig hoere av Indiske kvinner at vi ser pene ut, noe som jo er litt goey! Denne kjendistilvaerelsen er litt vanskelig aa venne seg til (folk bare glor, vinker og spoer hvordan vi har det heeele tiden)

Jeg har faatt kjoept meg gitar. Den er roed og veldi soet. (beklager mangelen paa Norske bokstaver). Den har allerede kommet til nytte inne paa Kristin sitt rom paa sykehuset. I kveld har jeg lovet aa spille litt for pleierne.

De foerste doegnene har som dere skjoenner vaert litt kaotiske, men ogsaa veldig fine, synes jeg. Dette er en kultur jeg fort blir glad i, og menneskene er veldig hyggelige. Tror ting blir mye bedre etterhvert.

Dingle-Dingle fra Kathrine

Hva føler jeg nå?

Tre timer, og jeg er på vei ut i verden. Hva føler jeg? Vel, jeg føler kaos. Kaos i hodet fordi jeg ikke vet hva som venter meg, kaos i magen fordi jeg ikke vet om jeg skal gråte eller le. Men hjertet er rolig, for jeg vet at dette er rett, og jeg vet at hjertet mitt er hos dem jeg er glad i.

Ang det som har med kontakt å gjøre. Snart legger jeg ut en fast adresse i India, hvor det går an å sende meg post. Det blir jeg veldig glad for. Spesielt rundt juletider, når det ellers er ganske stusselig å være så langt hjemmefra.

Hvor ofte jeg får oppdatert bloggen, det er mildt sagt usikkert. Jeg vet at internett-tilgangen er begrenset, og mer eller mindre ikke-eksisterende store deler av oppholdet. Men jeg skal prøve å få lagt ut noe hver uke! Det som er meget viktig, er at dere lesere legger igjen kommentarer på bloggen, for da blir jeg så glad… nemlig. Det er ganske demotiverende å skrive blogg når ingen kommenterer. Mer info om kommunikasjon kommer når jeg faktisk vet hvordan forholdene er.

Hvis dere, mine kjære venner, legger igjen en kommentar med postadresse, så vil jeg prøve å sende en hilsning til dere i løpet av perioden. Det er hyggelig å skrive brev!

So long. Take care. Fred ut. Grip tak i Jesus.