Kathrine og den usynlige vennen

Typisk kvinnfolk

2012-01-24T11:54:00.006+01:00

”Det er typisk kvinnfolk å gjøre en liten ting kjempestor”

”Nei. Det er typisk kvinnfolk å ta en liten ting, å gjøre det som et eksempel eller symbol på noe kjempestort”

”Hehe, tja… Det er hvert fall sånn at så snart det skjer én litt negativ ting, så kobler kvinnfolk den tingen sammen med alle andre ting som også er litt negativt, og til slutt så rauser alt, hele tilværelsen faller sammen… på grunn av den ene lille tingen”

Livet handler om å ta en risk, ta en sjanse, tro på seg selv, våge seg ut på nye utfordringer eller å tørre å kaste seg ut på dypt vann. Det er hvert fall det vi leser i kvinnebladene. Finne seg selv. For du selv er garantert mye penere, flinkere og bedre enn du selv tror. Det er ingen andre enn deg selv som setter begrensninger på deg selv, på jobben, i studiene, på kjøkkenet, i samlivet og overalt ellers. Det er bare litt selvtillit som skal til, så blir absolutt ALT så mye bedre.

Vel, jeg tok en slik risk. I mitt hode er en kvinne et fantastisk vesen, ei som smiler og ser positivt på livet, ei som lager mat, rydder hus, løser verdens problemer uten å nøle. Hun er en megler i konflikter, nærmest et overnaturlig medium når det kommer til å forstå hvordan de rundt seg har det. Hun er den som forstår hvordan du har det uten å engang spørre. Hun er mamma som alltid har en måte å få et gråtende barn til å le, hun er en trygg havn for sin mann, hun er forståelsesfull og velvillig, men samtidig skal hun ha bein i nesen, slik at hun ikke blir tråkket på. Hun har autoritet uten å ta autoritet, hun styrer sin verden i stillhet.

Og hun er grasiøs. Hun går ikke, hun flyter over gulvet. Hun har en rett rygg og et pent ytre, et vakkert hår, en trenet kropp. Hun er nydelig på fest, hun er nydelig på fjelltur, hun er nydelig klokka fire om natta og klokka fire om dagen.

Kontrasten ble så stor da jeg, lille jeg, trampet inn på treningssenteret i går kveld. Spesielt grasiøs var jeg ikke der jeg kom småjoggende inn i garderoben med min store boblejakke og stramme hestehale. Jeg er sjeldent spesielt grasiøs. Jeg hadde meldt meg opp til en treningstime med step, noe jeg bare har drømt om å prøve. Ganske simple greier egentlig, det handler om å trø opp og ned på en kasse i takt med musikk. Utenfor treningsrommet står det en gjeng utrolig pene eksemplarer av damer, alle med pene treningsklær, sminke og lekre vannflasker. Jeg som trodde at treningssenteret var et sted å slippe unna skjønnhetsregimet. Vel inne i salen bestemmer jeg meg for å stå langt frem, slik at jeg har utsikt til instruktøren, og en god mulighet til å lære meg stegene.

Men jeg hadde ikke tenkt på speilene. Veggene var dekket av store speil, slik at alle kunne se alle. Og der var jeg. I midten. Fremst. Musikken starter, de første 10 minuttene går ganske smertefritt. Men i samme øyeblikk som resten av jentene begynner å ta piruetter på sine kasser, står jeg igjen og ser på meg selv i dette speilet, og innser for en komplett idiot jeg er som våget meg ut på dette i det hele tatt. Jeg gjør ikke et eller flere feiltrinn den timen, jeg innser at jeg må være et feiltrinn. Jeg gir opp, løper ut, pakker baggen og stikker.

Hvorfor?

Fordi situasjonen for meg ble et bilde på noe mye større. Jeg tenker stadig at jeg ikke er en kvinne. Jeg er mer en ubevegelig klump som vagger rundt i denne verden, og som beundrer dem som får det til. Slike tanker er mørke og hemmende, og i den step-timen kunne jeg iaktta min egen tilkortkommenhet i et speil, og fant ut at mine mørke antakelser om meg selv var sanne. Livet mitt har ikke vart en evighet, men det har vart lenge nok til å lære at jeg aldri kan bli god nok. Kjenner du deg igjen?

Det er fint å ta en risk. Ta sjanser. Men jeg tror at før jeg kaster meg ut igjen, så skal jeg i all ærlighet prøve å forstå hvorfor jeg tror jeg ikke kan. Og i realismens lys innse at min verdi ikke avhenger av om jeg får det til eller ikke, at min kvinnelighet dreier seg om så mye mer enn å være vakker. De små tingene kan bli så kjempestore om vi gjør dem til dokumentasjon på vår udugelighet, fremfor et bevis for at vi duger til det aller, aller meste.

160 dager med Kristian!

2012-01-20T15:21:00.006+01:00

Jeg finner ikke ord til å beskrive de siste fem måndene. Derfor tenkte jeg å heller la bildene av Kristian få tale selv!

Her er lille skatten da han enda passet klesstørrelse 44!

Rart å tenke på hvor liten han faktisk var.

(50-56 er det vanlige for nyfødte)

Kristian har slikt lys i øynene. Han ser på oss og smiler, og ikke bare med munnen, men øynene smiler med. Som oftest er han blid som ei sol, men det hender jo at selv han som stort sett aldri hever stemmen, finner det nødvendig å si ifra. For eksempel når maten ikke kommer fort nok.

Skrytebilder som mamma legger ut KUN for å fortelle at dressen og lua har jeg sydd HELT selv. Ganske så fornøyd. Når Jardar vasker sine egne ullgensre, så hender det jo at jeg plutselig har tilgang på gode kvalitetsgensre som desverre er krympet og tilsynelatende ubrukelige. Den gang ei! Dressen har vi hatt stor glede av.

1 Januar 2012 ble en nydelig dag, selveste dåpsdagen til Kristian.

Ishavskatedralen var perfekt for Gudstjenesten, og skjønt var det å få feire Kristian sammen med venner og familie. Han ble døpt i dåpskjolen som Bestemor Siv sydde da hun var ca. 17-18 år. Jeg tror ikke hun tenkte så langt som at kjolen skulle bli brukt i andre ledd etter henne.

Dåpskaken som Siv bakte symboliserer Kristian sitt navn skrevet inn i Himmelens bok, noe som fint oppsummerer dagen.

Her er Kristian sammen med Emil-Johan. Kristian er fremdeles litt for liten til å leke med, man han er veldig fin til å bli brukt som leke! Tror vi kommer til å høre med fra disse to i årene som kommer...

Kristian feirer sin første Julaften hos Mor og Far på Kvaløya, sammen med søsken, tante, onkel og søskenbarn. Masse liv og røre, med andre ord! Men ingenting er bedre enn å feire slike dager sammen med dem man er glad i. Rart var det for meg å være i Tromsø, og ikke hjemme i Forfjorden på julaften. Men det er livet. I hjertet feirer jeg jo med dem jeg er glad i hver eneste dag!

Til slutt har jeg med et par bilder av meg og Jardar som småtasser. Det er jo stor interesse rundt spørsmålet "hvem ligner han på?", så kan dere se selv, og bedømme selv!

Langt sør til Betlehem

2011-11-30T11:38:00.004+01:00

Jeg har gått rundt med en sang i hodet de siste ukene. Som oftest synger jeg jo sangene jeg liker, men denne sangen har blitt et salgs sukk inni meg. Et pust og en bønn. Spesielt de to første versene:

Velsigna du dag over fjordan. Velsigna du lys over land. Velsigna de evige ordan om håp og ei utstrakt hand. Verg dette lille Du gav oss den dagen Du fløtta oss hit. Så vi kjenne Du aldri vil la oss forkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa, men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visselig sanna: vi e hardhausa vi som Du.
Nu har vi den hardaste ria, vi slit med å kave oss frem
mot lyset og adventstia, det e langt sør tel Betlehem.

Det er noe helt eget ved det å bo nordpå i denne tida. Slutten av Oktober, hele November og deler av Desember er jo preget av en hektisk hverdag der vi prøver å komme i mål med absolutt alt på en gang. Men her oppe prøver vi å komme i mål med alt mens det er bekmørkt nesten hele døgnet. Det slår meg også når jeg går gjennom nabolaget, at overalt, og i alle vinduer henger det lys. Julelys. Lys inne, lys ute, lys på flaggstanga og grillhytta. Gule lys, grønne lys, blinkende lys... På universitetet har de satt opp dagslyslamper for å pumpe de stakkars elevene full med dagslys så de ikke sovner under eksamen. Vi trør i oss multivitamin og Omega3 og håper det har effekt. Vi håper det kan komme snø så det blir litt lysere ute, men så håper vi samtidig på at det ikke kommer for mye snø sånn at vi må måke og koste av bilen i tillegg til alt annet som skal gjøres. Du husker ikke hvordan bunnen i skittentøyskurven så ut, og prioriterer ikke å tørke støv i vinduskarmen, for du skal jo vaske rundt til jul om en liten stund.

Det koker i ringstadveien 7 for tiden. Av og til lurer jeg på om Jardar egentlig er Herr Utrolig (fra filmen de utrolige). Han flyr rundt på et usynlig magisk teppe og får gjort ekstreme mengder arbeid overalt på minimalt med tid. I tillegg klarer han å ha Kristian så mye at jeg klarer å gjøre siste innspurt på studiene og 5 examener. 3 av dem er allerede unnagjort, og det har til nå godt suverent bra! De neste dagene har vi tre konserter, med tilhørende lydprøver og øvelser. Og jeg har eksamen en av disse dagene. Og på mandag legger Jardar ut på veien for å begynne juleturneen sin. Hvis Jardar er Herr utrolig, så er vel jeg kanskje Elastica? Jeg kan hvertall konkludere med at min kapasitet og fleksibilitet er tøyd og strekt ganske mye. Men vi har det godt.

i fjor på den absolutt mørkeste dagen i året fant jeg ut at jeg var gravid. Og da føltes det litt som at sola aldri skulle komme tilbake igjen. Men den gjorde det. Lille Kristian er den vakreste av alle solstråler. I år er han et stort lys i mørketida. I går ble han vaksinert for alt mellom himmel og jord, og helsesøster målte og veide og fant ut at gutten er helt perfekt på alle mulige måter. Starten hans har altså ikke merket han på noen som helst måte, og mamma er så lykkelig for det! Nå sover han i vogna på biblioteket mens mamma leser om ting hun ikke kan godt nok enda.

Akkurat nå har vi den hardaste ria, og det kjempelangt til Betlehem. Men vi kommer dit i år som i fjor og året før der. Jula kommer om man er klar for det eller ikke, sola kommer tilbake selv om det ikke føles sånn. Og i mellomtida så får vi bare sukke og be om velsignelse over det vi gjør, de vi går på veien sammen med, og takke for mulighetene, tiden og livet vi har fått!

Guds fred over fjellet og åsen, la det gro der vi bygge og bor.
Guds fred over dyran på båsen og ei frossen og karrig jord.
Du ser oss i mørketidslandet. Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord

babylykke og skrivelyst

2011-11-22T02:05:00.004+01:00

Nå er jeg her igjen! Selv om det ganske sikkert ikke finnes horder av mennesker som leser denne bloggen, så vil jeg si til mine trofaste følgere at jeg er kommet tilbake og er klar for å skrive mer. Og litt oftere.

De siste måndene har vært spennende og hektiske for min del. Spennende fordi jeg ble mamma for første gang den 13 august, og hektisk fordi... vel, jeg gjerne skulle hatt åtte armer til for å få gjort alt som skulle vært gjort med hus og hjem, utdanning og eksamen, musikk og skriving. Desverre ender jeg opp med å nedprioritere sistnevnte.

Først vil jeg si at det lille mennesket som kom til verden 13. August har fått det vakre navnet Kristian Jardarsønn. Han var 2850 gr når han ble født, og har de siste måndene blitt dobbelt så tung, og har gått fra å være en bitteliten sjarmør til å bli en storsjarmør med tjukke kinn og et herlig smil. Han smelter hjertene til sine foreldre når han ligger på stellebordet og "prater" med den største selvfølgelighet og full overbevisning.

Kristian er allerde en kulturelt og interlektuellt oppegående fyr, han ble immatrikulert på universitetet to uker gammel, da han var med mamma på forelesning. På samme tid begynte han i Gospelcompagniet, med ammeinnlegg over ørene som hørselsvern. Han har vært med på konserter, pappas musikkøvelser, gudstjenester og mye annet. Men som oftest er han hjemme med mamma og pappa og koser seg i fred og ro.

Han begynner å bli stor nå. Jeg skjønner plutselig alle rådene om å ta det med ro og kose seg med babyen. Men selv om livet overhode ikke er stoppet opp, og det er mye å gjøre, så er denne tiden en tid jeg alltid kommer til å minnes og gledes over. Jeg kan ikke tro hvor heldig jeg er, og behovet for å klipe seg i armen dukker stadig opp.

Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var, men jeg hadde bare en vag anelse. Nå deler jeg dagene med to mennesker, et stort og et lite menneske, og begge er jeg så inderlig glad i at det nesten gjør litt vondt. Tiden her hjemme i Ringstadvegen 7 kunne ikke vært bedre, freden har senket seg etter et år med kaos på så mange fronter. Jeg har gått fra å være en litt ensom student på en hybel, til å bli en mor med en mann og eget hus. Veien hit har overhode ikke vært en lett affære, men det jeg har nå, i dette øyeblikket, har en slik verdi som ikke kan måles med ord.

Jeg har tenkt så ufattelig mye det siste året, så nå håper jeg bare at skrivelysten skal ta meg igjen, slik at noen av disse tankene kan komme på bloggen etterhvert.

Til verden og alle som bor i den

2011-08-16T06:45:00.003+02:00

Det er kommet til et nytt liv på planeten vår. Ikke et hvilket som helst lite barn, men mitt barn, og i mine øyne finnes det ingen vakrere eller bedre en han. Et nytt mammahjerte er født.

Han strevde så forferdelig med å komme til verden, men til tross for at han verken pustet eller hadde puls, så dro han sitt første åndedrag etter de livløse minuttene og gråt slik at ingen var i tvil; et lite mirakel har kunngjort sin ankomst.

Nå ligger han som en engel og sover, tidlig på morgenen på sin fjerde livsdag. Blondt hår gir gjenskinn i sola som kommer inn vinduet, og når han åpner øynene er det som å se et lite glimt av evigheten der inne - rent og uskyldig, dypt og tillitsfullt. Når han puster høres det ut som han puster i takknemlighet for å bære være til.

49,5 cm og 2850 gr = en halvmeter mirakel

Nå har jeg hatt han i snart 9 måneder, helt for meg selv. Nå må jeg dele han med verden, og mitt ønske er at verden må dele med han. Alt som er godt og rett, alt som er vakkert og verd å holde fast ved – tro, håp og kjærlighet, det håper jeg at verden vil gi min lille gutt.

Hilsen en takknemlig og lykkelig liten mamma

Soldag i Tromsø

2011-05-03T14:40:00.001+02:00

Det er sol i Tromsø i dag. Jeg må innrømme at på slike dager er ikke studentlivet så ille. Jeg sitter her med lesepress og en kopp caffe latte, og kjenner at dette livet er ganske godt.

Dagene her oppe går med til å lete langt inne i sjelen etter motivasjon til å lese om engelsk grammatikk. Jeg er jo egentlig ganske glad i å lese, og ikke minst glad i å skrive, så det har vært nytt for meg å bli frustrert og umotivert hver gang boka kommer opp. Men snart er det eksamen, og ordet ”kontuinasjonseksamen” gir meg frysninger langt nedover i lilletåa. Så da er det bare å henge i å lese.

Det er så godt når sola er kommet tilbake. På den mørkeste dagen i desember fant jeg ut at jeg ikke lengre bare var meg, men jeg var blitt boligen til et lite vesen. Et bittelite menneske. Det var skremmende og underfullt å oppleve hvordan et bittelite menneske kan snu opp ned på hele verden, og gjøre sånn at den O-store Jeg ble bitteliten. Det var kanskje en mørk dag, men dagene kommer og går, og for hver dag har jeg og min lille familie kommet nærmere solstrålene som omslutter oss nå.

Vi er så raske til å si hva vår dom er for andre mennesker. Jeg vet mange vil si at jeg har tapt alle muligheter, livet er å regne som over. Men lengre fra sannheten går det ikke an å komme, for hvis det er finnes et tidspunkt i livet hvor fremtiden blir malt for øyene med lyse farger, så må det være når fremtiden selv vokser, spreller og sparker i magen! Jeg har ikke tapt, jeg har bare vunnet på en litt utradisjonell måte. Noen vil si at jeg har gjort ting i helt feil rekkefølge, men når jeg kommer så langt at jeg skal begynne å se tilbake på livet, så er jeg sikker på at hjertet mitt har vært på rett plass i de valgene jeg har tatt, og selv om rekkefølgen kanskje ble annerledes en det som var min fremtidsdom, så vet jeg at jeg vil ende opp på den plassen som er rett for meg.

Jeg satt en kveld å så på Ringenes Herre. Det ble et sterkt øyeblikk, og jeg kjente meg så igjen i ordene mellom Frodo og Gandalf.

"I wish The Ring had never come to me. I wish none of this had ever happened."

"So do all who live to face such times, but that is not for them to decide. All we have to decide is what to do with the time that is given to us."

(Forsøk på Norsk oversettelse:

”Jeg ønsker at ringen aldri hadde kommet til meg. Jeg ønsker at dette aldri hadde skjedd”

”Og det gjør alle som må møte slike tider, men det er ikke opp til dem å bestemme. Alt vi har å bestemme er hva vi skal gjøre med tiden som er gitt til oss”)

Tiden er ikke kommet for at jeg skal legge meg ned og se livet passere. Nei, det har aldri vært noe for meg. Nå skal jeg fortsette å leve livet, med en liten passasjer med på reisen som overhode ikke er en BEGRENSNING, MEN EN BERIKELSE.

Å tørre å tvile

2011-03-15T21:49:00.002+01:00

Jeg har alltid trodd.

Trodd sterkt, trodd mye

Trodd på mange ting.

Trodd på Jesus

Trodd på det gode i mennesker

Trodd på kjærlighet som tåler alt

Trodd på fremtiden

Trodd på meg selv

Så begynte jeg å tvile

Men fordi jeg hadde trodd så sterkt, så mye

Trodd på så mange ting

Trodd på Jesus

Trodd på det gode i mennesker

Trodd på kjærlighet som tåler alt

Trodd på fremtiden

Så begynte jeg å tro at å tvile var å slutte å være meg

Å tørre å tvile er ikke å slutte å tro

Å tvile sterkt og mye av og til,

Betyr ikke at troen forsvinner

Jesus forsvinner ikke når han er borte for øynene

Det gode i mennesket er der, like mye som det vonde

Kjærligheten er skjør, det er akkurat derfor den er vakker

Fremtiden er min

Og jeg er meg, og det vil jeg alltid være

Jeg vil ikke være redd for tvilen

Jeg vil ikke være redd for å ta feil

Jeg vil ikke være redd for å gå feil

Jeg vil ikke være redd for å gjøre feil

Jeg vil tørre å tvile, og velge å tro

Stormens Øye

2011-03-09T22:05:00.001+01:00

Bittersøte er de smil som følger der jeg går

En storm av stillhet river, slår

Og gir oss nye sår

De tror jeg ikke hører, de tror jeg ikke ser

Jeg ser det mørke blikket, jeg hører når de ler

Så stille, så stille

Om enn så stille

Stormen bærer langt

I stormens øye står jeg, og kjenner hjertet slår

jeg kjenner ikke såret, smerten

tåren fra i går

en mektig stillhet hviler, her er det kun oss to

om hele verden tviler, så styrker du min tro

Så sterk, så sterk

Om enn så sterk

Stormen stilner sakte

En stemme for de stemmeløse

2011-01-30T01:13:00.002+01:00

Det er lenge siden jeg har brukt stemmen her inne. Jeg har lært at det å bli stemmeløs ikke er en uvanlig sak i livet, det er noe vi alle av og til opplever. Ikke nødvendigvis fordi vi ikke har en stemme, men fordi vi ikke vet hva vi skal si, hvordan vi skal si det, eller rett og slett fordi alt er sagt allerede. Eller kanskje velger vi å ikke bruke den stemmen vi har.

Og jeg snakker ikke om stemmeavgivning på et politisk parti. Jeg spør ikke om du er for eller mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Jeg snakker ikke om å gi en stemme til de stemmeløse og papirløse utlendingene som bor i Norge, undertrykte homofile eller en klar stemme mot forskjellsbehandling av kvinner og menns lønnsbetingelser. Når jeg snakker om stemme så handler det så lite om en kampsak, det handler ikke om klare for-og motargumenter og fengende slagord som står på en button du kan gå rundt med på jakka.

Det dukker nemlig opp situasjoner som gjør oss stemmeløse, fremtidsløse, fortidsløse, Venneløse, familieløse, rykteløse, løsaktige, løgnere. maktesløse, håpløse. Situasjoner som kan gjøre oss både alt for løse i forhold til alt annet rundt oss, slik at vi bare flyter rundt uten evne til å gripe fatt i noe, og det kan dukke opp situasjoner som fester oss fast, og gjør det umulig å bevege seg. Noen ganger i livet snører nettet seg rundt hver og en av oss, og da er det vi blir stemmeløse. Stille.

Når ingen er der for å gi sin stemme til deg.

Når ingen tar stilling til om de er for eller mot deg

Når ingen snakker om å sette det undertrykte i deg fri

Når ingen snakker om hvilken rett du har

Når du ikke er en kampsak

Når navnet ditt ikke er et fengende slagord

Når ingen har en button festet på jakken sin med deg på.

Når Ingen engang vet at du er stemmeløs. Når håpet ditt blir å slippe å være til for alle andres del, og for din egen del. Når alt det sorte og hvite knuses og brytes opp i alle regnbuens farger og nyanser, du ikke lengre vet hva som er rett eller hva som er galt. Og når du vet hva som er rett men ingen andre ser det, eller når du vet hva som er galt, og har gjort det likevel. Når verden ikke lengre ønsker å ta stilling til deg, og de rettferdige dommene uteblir. Når du til og med bare ønsker deg en eller annen form for dom, for eller mot, bare for å kunne si at ”Jeg er her”. Når du dømmer deg selv.

Da finnes det en stemme som høres godt. Det er ikke stemmen til journalisten på TV eller Jens Stoltenberg som snakker. Men han som skapte hjertet ditt kjenner hva som bor der. Han som selv ble stemmeløs for å gjøre deg rettferdig, stemmen hans kan høres gjennom kaoset. Den stemmen bærer alltid.

Når tiden din kommer for å bli stemmeløs og stille, så er tiden din også kommet for å lytte etter Guds hjerteslag, lyden av slagene som alltid har vært der som en bakgrunnslyd du aldri har lagt merke til.

Idag så jeg noe vakkert

2010-11-02T14:47:00.003+01:00

Idag så jeg noe vakkert. En liten gutt med blondt, smekkvått hår. Han sto der midt i en lekedress som var minst en størrelse for stor. Han var nok ikke like gammel som meg, like kald som meg, like håpløs som meg. Regnet smekket han forsiktig i ansiktet, men han vendte seg ikke bort fra det, slik som jeg gjør. Han strakte hendene ut mot det, smilte og ventet. Leken hans var å fange bladene. Ta dem tilbake fra vinden.

I dag så jeg noe vakkert. Jeg kom forsiktig gående over isen da jeg ser ei lita jente med prinsesseskjørt, en loslitt boblejakke og tøffe støvler med monstermønster. Hun var nok ikke like gammel som meg, like fastlåst og skakk-kjørt som meg, like håpløs som meg. Isen var under oss begge, men hun nynnet og så opp i ansiktet mitt, hun så ikke en annen vei slik som jeg gjør. Så smilte hun til meg mens hun fløt over bakken. Og hun falt.

I dag ble tonene hennes borte, og hun kjente isen under fingrene. Og det ble for mye for henne, og tårene smeltet isen. Jeg stoppet og trakk pusten, og i det jeg skulle til å gå forbi, så kom moren hennes opp bak henne, så på henne og sa; ”tørk tårene, så slutter det snart å gjøre vondt. Ta meg i hånda, så skal jeg hjelpe deg opp”

I dag leter jeg etter en vakker styrke i meg selv til å ta tilbake håpet fra vinden. Strekke ut hendene og la mulighetene komme. Så synes kanskje håpet å være livløst, men jeg vil ta håpet tilbake. For håpet er mitt.

I dag leter jeg etter en vakker trygghet i meg selv til å ikke være redd. Selv når jeg kan komme til å falle. En vakker trygghet til å synge helt frem til tonene blir slått ut. En trygghet til å tørre å gråte rene tårer over smerte som blir for stor.

I dag leter jeg etter Han som er der hele tiden, selv før jeg visste det. Han som vet at det gjør vondt, Han som vet at vonde ting ikke varer evig. Han som hjelper meg opp. Han som har vært barn selv, og vet hvor tung og lett høsten kan være for små mennesker.

Det triste med å bo i by

2010-09-02T17:54:00.003+02:00

Jeg har oppdaget en enorm mørkeside ved å bo i by.

Du treffer vennene dine så ofte, og gjerne i sånne situasjoner hvor du egentlig ikke har tid til å prate. Sånn som på gata eller i korridoren på universitetet.

Jeg er vant med å gi folk en skikkelig hadeklem før vi går fra hverandre, fordi det fort kan gå alt fra mellom 2 dager til 2 år til vi tilfeldigvis møtes igjen. Men her sier vi ikke hade til hverandre, fordi vi "sikkert møtes på søndag".

Og på Søndag får jeg ingen klem. Eller på mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag eller lørdag.

Klemmeunderskuddet er blitt helt enormt siden jeg kom til Tromsø. Derfor er dagens oppfordring til deg; tenk over om du har klemt noen idag. Og gi en klem til dem du er gla i, selv om du ser dem på Søndag eller ikke.

I'm ready

2010-08-28T16:46:00.003+02:00

Nå har jeg prøvd å skrive dette innlegget SÅ mange ganger. Jeg gir opp. Sanger sier mye om hvordan jeg har det, så her er noen sanger med tilhørende stikkord om hva jeg tenker på for tiden.

Sang: ”Imagine me” og ”Without you” – Kirk Franklin

- Jeg er kommet inn i gospelcomagniet! Hurra!

- Jeg har blitt kjent med masse mennesker som tror på det samme som jeg!

- Jeg har gått til toppen av tromsdalstinden alene! Det hadde jeg ikke klart for en tid tilbake, både på grunn av den elendige formen jeg hadde, og på grunn av lite samarbeidsvillige ankler og knær. En stor seier for meg selv!

Sang: ”Suddanly I see” – KT Tunstall

- Jeg er så fast bestemt på å gjøre noe. Gjøre en forskjell

- Det føles godt å ha muligheten til å starte med relativt blanke ark i forhold til dem rundt meg.

- Synes det er irriterende at folk gjør dette regnestykket: alder = modenhet. Det er ikke så enkelt!

Sang: ”Come on” – Christel Alsos

- Føler meg av og til litt ensom her oppe.

- Jeg spiller på gitaren min, og gleder meg til å finne noen å synge sammen med.

- Sangen sier vel sitt.

jeg, en duppeditt?

2010-08-13T17:55:00.006+02:00

Læringskurven min går ganske bratt oppover for tiden. Jeg kjenner at hodet blir ganske tungt av og til når jeg fyller så mye informasjon inn i det på en gang. Det er så mange systemer på universitetet, registreringer og tre forskjellige timeplaner, seminargrupper, semesteravgift, nye folk å bli kjent med... hvor går buss nr. 26? Hvordan kobler man seg opp på internett? Kjenner jeg noen her, eller er alle nye?

Heldigvis går jeg i god skole. Jeg har jo tross alt gode venner både her og der som kan hjelpe meg med de mest elementære universitetskunnskapene. Slik som min bror Anders. Han lærer meg akkurat nå hensikten med universitetsbiblioteket. Her er det nemlig lov å sove, så lenge du har en bok med tittel på latin på fanget.

Jeg føler meg svært liten. Her er veggene fulle med kunst eller duppeditter. Jeg er sikker på at det ikke finnes en eneste duppeditt her på universitetet som er plassert uten å først være gjennom en lang saksbehandling, hvor man analyserer de positive og negative sidene, diskuterer problemstillinger, og sammen kommer frem til en løsning som favner alles behov og ønsker. Og jeg er sikker på at det er kyndige og velutdannede hender som har plassert alle duppedittene der det skal være. Spørsmålet er bare om jeg er en sånn duppeditt som passer inn. For det er det jeg føler meg som, en duppeditt som gjerne kunne hengt på veggen. Det er kun spesielt interesserte som ser meg.

En eller annen leder i sånn Harry Potter-klær sa ved velkomsten dette; "Gratulerer, dere har gjort det viktigste valget i livet. For det viser seg i statistikken at det viktigste valget man gjør i et livsløp er utdannelse eller ikke utdannelse, og hvilken utdannelse dette blir". Jeg smilte for meg selv. Heldigvis dreier livet mitt seg om helt andre ting enn utdannelse. Det er klart utdannelse er viktig, men hvis livets viktigste valg, statistisk sett, er utdannelse, da er ikke jeg en del av statistikken.

Jeg stoler på at kyndige og velutdannede hender har analysert de positive og negative sidene, og valgt å plassere meg akkurat her, akkurat nå. Jeg kan føle meg så lita jeg bare vil, men hvor stort er det ikke at at Gud skapte akkurat meg? Vel, så er jeg kanskje for spesielt interesserte, men det bryr jeg meg ikke noe om, så lenge det er Jesus som er interessert i meg. Derfor, kjære Harry Potter-mann, du tar feil! Jeg har valgt å tro på Jesus. Det finnes ikke noe viktigere valg en det.

Lure triks til lettlurte jenter

2010-06-29T23:29:00.004+02:00

Ok, jenter.

Jeg har vært blakk i rundt et halvt år, noe som medfører en viss kunnskap om hvordan jeg kan kutte ned på en mengde unødvendige ting som jeg tror jeg trenger. De fleste av disse unødvendige tingene er det oss jenter som bruker. Så langt i mitt korte liv har jeg rukket å bruke store summer på teite ting. Slik som for eksempel kjempedyr hudkrem.

Jeg tar i skrivende stund høyde for at det finnes jenter der ute som på tro og ære klynger seg fast til sin kjære hudkrem som koster 560 kr på taxfree, men for oss som ønsker noe kjempeenkelt og billig som faktisk funker, så er spenol tingen. Ja, jeg var skeptisk. Det tok mye tid og tom lommebok før jeg skulle hive meg utpå for å prøve dette middelet - som ikke akkurat høres ut som noe luksushud-opplegg, men heller som et middel som brukes på sprukne spener (jurene på kyrne). Æsj.

Vel. Det funker. Som det står på pakken "drøy og effektiv". Jeg har til nå aldri hatt så fin hud for en så billig penge. Seriøst. Den står i hylla på Rema 1000 til den ringe pris på sju kroner og femti øre. Det enkleste er ofte det beste.

Målet for dette innlegget er ikke å gni inn noe som mange vet fra før, men å bevisstgjøre dem som enda ikke vet om de beste alternativene!

Har jeg det i meg?

2010-06-29T22:35:00.001+02:00

Nå er det veldig lenge siden jeg oppdaterte bloggen sist. Det må jeg bare beklage, men siden jeg kom til Norge har spenningsnivået i hverdagen gått drastisk ned. Nå er det ikke sånn at jeg kan fylle et helt blogginnlegg med mine tanker om det å krysse en vei, eller å spise middag. På mange måter er det godt å være i kjente omgivelser igjen, men samtidig kjenner jeg at det rykker i reisefoten.

For dem som ikke vet det; jeg skal til Tromsø til høsten for å begynne å studere. Boplass er i boks og jeg gleder meg. Det eneste uromomentet nå er om jeg faktisk kommer inn.

Jeg har søkt på Lektorutdanning i språk og samfunnsfag. Jeg har alltid hatt lyst til å bli lærer, og nå er jeg kommet så langt at jeg faktisk skal begynne å bli det jeg har lyst til å bli. Jeg tenker å ha engelsk og historie som mine to fag, men det er jeg ikke sikker på.

Så, hvorfor har jeg denne drømmen om å bli lærer?

Jeg har hatt mange lærere opp gjennom årene. Mange gode, og en del dårlige. Jeg har merket hvordan en lærer kan bety en enorm forskjell i hverdagen, både negativt og positivt. Jeg har merket hvor godt det er å bli sett og hørt, men også hvor frustrerende og vanskelig det er å ikke bli sett og hørt. Jeg vet hvordan en god lærer påvirker, ikke bare i livet akkurat nå, men for fremtiden.

Jeg vil så gjerne bli en sånn god lærer. En sånn som kan møte elevene med et smil om morgenen, og som klarer å kommunisere, ikke bare pensum og kompetansemål, men også verdier for livet videre.

Spørsmålet er jo bare om det lar seg gjennomføre. Om jeg ”har det i meg”

Tiden vil vise.

Om å kræsjlande

2010-05-01T00:12:00.003+02:00

Jeg har det sånn at det er så mange ting jeg har lyst til å gjøre. For eksempel, så har jeg alltid hatt en drøm om å danse. Og noen ganger når jeg er alene, så hender det at jeg tar helt av. Om det er grasiøst eller forferdelig vet jeg ikke, og det er litt av sjarmen med det. Jeg synes det er så godt å ha noen sånne hemmeligheter. Sånne som jeg kan ha for meg selv i rom hvor jeg er alene, hvor det ikke finnes målestokker, teknikker eller mennesker som ser på.

Forventningene mine til livet og fremtiden er så enorme. Men er det én ting jeg har lært det siste halve året, så er det at forventninger virkelig kan falle fort og hardt. India var sånn. Hjelp, jeg hadde så mange forventninger. Stort sett ingen av disse forventningene ble innfridd, bortsett fra en: Jeg ble utfordret.

Så var jeg i gymsalen en sen torsdagskveld i forrige uke. Skrudde på lyset, og hørte hvordan det klinget i lysrørene i taket. Jeg kler av skoene og tenker at dette blir bra. Jeg føler og forventer at jeg skal få lov å danse som sommervinden jeg har i drømmene. Skrur på musikken. Danser. Tar sats. Smiler. Lander feil, mister balansen. Trør kraftig over på begge anklene, og vrir kneet. Når det først skjer, så er det ingen som hører at jeg roper, for jeg har skrudd musikken alt for høyt. Det er ikke gøy å være alene om smerte.

Drømmen, forventningen gikk i bakken sammen med virkeligheten. Og der på bakken lærte jeg mye om meg selv. Og jeg ropte etter hjelp, og hjelpen kom kanskje ikke så konkret som jeg ville. Men jeg må spørre meg selv, hvem er det som leger beina mine nå?

Jeg har lært så mye. Og jeg skal fortsette å lære. Helt til beina blir så friske at jeg kan ta et nybegynner-kurs i dansing, slik at jeg kan jobbe med danse-drømmen uten overtråkk. Jeg har ikke tenkt å gi opp helt enda.

Mvh. Kathrine Susanne Karlsen

På vegne av GUS Paralympics commitee

Takk for meg.

100 %

2010-04-14T07:55:00.002+02:00

I går satt jeg på toget og tenkte på livet. Livet er en ganske stor ting å tenke på, og det hender at jeg blir både frustrert og oppgitt. Noen ganger over at det går alt for sakte, noen ganger for at det går alt for fort.

Men når jeg satt å tenkte på livet i går, så ble jeg verken sint eller frustrert. Følelsen jeg fikk var bare en brennende følelse av å ville være det beste jeg klarer å være. Det betyr ikke at jeg må ha en fancy jobb eller stor leilighet. Det betyr bare at jeg må jobbe for å være 100 % i meg selv, og meg selv må være 100 % i Jesus.

Min kjære venninne Malin sa her om dagen ”Vi stresser sånn med å finne ut hva vi skal bli, at vi glemmer hvem vi er”.

Jeg har lyst til å gå for gull. Jeg vil gjøre det best mulig, og det høyeste jeg noensinne kan prestere er å være den jeg er.

Heftig.

Familie

2010-04-08T11:34:00.005+02:00

Det er lenge siden jeg blogget sist.

De siste ukene har vært veldig begivenhetsrike på mange måter. Jeg har møtt familien min igjen. Jeg har arbeidet sammen med dem i forskjellige settinger. I det hele tatt, det er fantastisk å ha en familie.

Jeg savnet dem veldig mye mens jeg var i India. Det var ikke så godt å sitte på "feilsiden" av kloden, mens det skjedde så mye med familien hjemme. Det er ikke så lett å være storesøster når ikke lillebror er i nærheten.

Jeg satt på plankesenga i India da jeg fikk beskjed om at Guro og John-Petter hadde forlovet seg. I påska ble de gift. Familien ble utvidet til å inneholde en søster. Tenk så fantastisk! Nå har jeg en søster, til og med på papiret. Det har jeg jo alltid ønsket meg. Feiringen av den utvidelsen var helt fantastisk. Smilene og til brodern og konemor var helt fantastiske.

I påska var jeg med lillebror på sin første leir. Det virket som han koste seg max. Det er så fint å få være med når han tar nye skritt i livet. Det var deilig å tulle med han ute i snøen før kveldsmat, eller øve på sangen vi skulle synge i bryllupet.

Det var godt å være hjemme igjen. Det å sitte i sofaen sammen med mamma og pappa og drikke kaffe. Vårt forhold forandrer seg også nå. Da jeg kom hjem da mamma at jeg hadde blitt så voksen. Ikke vet jeg hva den forandringen innebærer, men det jeg vet er at jeg setter stadig mer pris på de små stundene med dem og kaffekoppen.

Fy, altså. Jeg har savnet dem utrolig mye.

Ja, vi elsker dette landet

2010-03-15T00:02:00.002+01:00

Beina er godt planta på Norsk jord igjen. På godt og vondt.

Jeg er 100% kaos i hodet, og mentalt fraværende. Magen liker ikke at jeg har bestemt meg for å være i Norge rett etter at den ble vant til Indisk mat. Dagens utfordring er å fordøye et knekkebrød. Madrassen er så helt vanvittig myk, så jeg har sovet på gulvet de siste to nettene. Det funker mye bedre.

Norge er et KALDT sted. virkelig.

Her hjemme går livet sin vante gang, med bryllupsforberedelser, barneleirplanlegging, eksamenslesing og søking på studier neste år. Kaffen smaker godt, og det finnes et piano her som jeg kan spille på.

I morgen begynner skolen igjen! hjelp!

Stuck i meg selv

2010-03-10T11:35:00.002+01:00

Store deler av tiden i India har jeg gledet meg til denne dagen. Det har vaert noe jeg har sett frem til, det har vaert min motivasjon og mitt maal; aa naa denne dagen.

Men hva er det egentlig som har skjedd med meg? Her sitter jeg og vet ikke helt om jeg skal reise meg, om jeg har lyst til aa komme tilbake til Norge, eller om jeg bare vil bli her. Egentlig vil jeg ingen av delene. Jeg har vaert stuck ganske mange ganger gjennom det siste halve aaret, baade her og der, men naa er det litt som om jeg er stuck i meg selv. Vet ikke helt hva jeg skal tenke eller gjoere.

Det er siste dagen i India. Siste dagen. Dagene som var saa fryktelig mange en ganger er plutselig blitt borte, og naa sitter jeg her med en guffen foelelse av alt jeg skulle gjort og opplevd. Men ogsaa med en god foelse, blandet med sorg, over alle menneskene jeg har moett og naa reist fra. Det ble saa annerledes enn jeg hadde tenkt, dette.

Heldigvis har jeg ikke noe valg. Flyet gaar i natt, og jeg maa vaere med. Resten maa jeg bare ta som det kommer. Men hvem er egentlig Kathrine i Norge? Det blir som aa begynne helt paa nytt igjen. Som en god venn sa
"En ting om gangen. Foerst tar du flyet. Saa tar du hodet"
Det er planen. En ting om gangen.

Bli som barn

2010-03-04T19:35:00.004+01:00

Her er det så mange lyder

Så mange lukter

Hvor kommer de fra?

Jeg trodde jeg kjente verden

Men det eneste jeg kjenner

Jeg, så liten

Jeg prøvde

Men kunsten å gjøre alt selv

er det eneste jeg ikke klarer

mitt eget verk i andre øyne

små siluetter, sirkler, streker

et uforståelig, ubegripelig liv

Jeg kjenner at jeg er liten

Små lyder lager jeg

Vil du lytte, vente, gripe

Vil du forstå

at jeg er blitt et barn igjen nå

Kjapp update

2010-02-21T16:56:00.002+01:00

Hei!

naa har jeg vaert i Assam siden helt i begynnelsen av februar. Det vil si at jeg har for foerste gang i mitt liv vaert helt avkoblet fra omverdnen i nesten en maaned. Og, kjaere landsmenn, det gaar faktisk helt fint aa ikke skjekke facebook ti ganger om dagen.

Jeg har det bra! Jeg har hatt det veldig, veldig bra siden jeg kom hit. Selv om det er ganske slitsomt aa reise rundt til menighet etter menighet, synge, spille og bidra, saa er det en opplevelse for livet. Men jeg er nok sliten naar flyet lander paa gardermoen om 17 dager. 17 dager. hjelp.

Bilder kommer som sagt naar jeg er tilbake i Norge. Da blir det masse bilder. Men dette er det jeg har gjort. I utrolig grove trekk:

- ridd paa elefant
- sett neshorn
- blitt stoppet av en terroristgruppe.
- spist minst tre hardkokte egg om dagen.
- hatt mageproblemer
- vaert i Buthan (med en fot innenfor grensa, vel og merke)
- utviklet edderkoppfobi
- spilt gitar og sunget forran 5000-6000 mennesker
- drukket te minst 4 ganger om dagen (gaatt paa do hver eneste natt. ganske kjipe greier)
- savnet alle der hjemme
- faatt panikk fordi det er saa sykt kort tid igjen

Det ble en kjapp oppdatering! mer kommer!

Et bittelite opprør

2010-01-23T16:19:00.004+01:00

Jeg har visst ikke blogger på lenge. Til alle dere som
enda lurer; ja vi kom oss til India! Men det er jo ikke så rart, Fatter'n i andre etasje har til og med mer autoritet i verden enn det den dumme mannen på ambassaden i Bangkok har. Sådeså.

Jeg tenkte at når vi kom til India ville jeg få til å slappe av litt igjen. Men akkurat da ringer min kjære bror, og sier "Hei du. Jeg og Guro gifter oss i påska, vi". Og med ett var alle tanker om slække nerver bortevekK - av ren glede. Lillesøster sitt lille hjerte er litt overbelastet av inntrykk for tiden, kan man si. Det er godt jeg allerede har fiksa kjole til bryllupet, ellers ville jeg SERIØST vært helt på tuppa.

Opprør, ja. Magen er i opprør. Vi reiste fra Dumka den 16. Januar, og siden da har magen surklet og bråket. Tror nok ikke det blir særlig mye bedre av kulden - det er 8 grader både inne og ute. Det som er så gøy er at man føler seg nesten oppegående om dagen, men når natten kommer, da sier magen "haha, lurte deg". Jeg kan faktisk innrømme å ha sovnet på badgulvet, inntullet i ullundertøy, ballongbukse, nattdrakt, fleezgenser, fleezpledd, 2 pledd, ulltøfler, lester og sokker. For en fest.

Det morsomste er egentlig måltidene for tiden. Vi er så lei av hvit ris at det er vanskelig å få ned. Noen av oss har gjort vegitarianere av seg -i frykt for å få servert kjøtt av ymse kvalitet. Ellers består maten av loff med "syltetøy". Kjære Mamma, du har den beste maten i verden! Vi sitter rundt bordet og fantaserer om hvordan det må være å handle på Rema 1000, eller hvor godt det er med Grandiosa (!)

Vii skal være på reise i en måned til, før vi går inn for landing og skal hjem. Jeg kjenner at Januar er en lang måned. Håper februar kommer med varme, solskinn, barnesang (grovt brød, grovt brød, grovt brød)

vi har ikke tilgang på internett som egner seg til å laste opp bilder, men håper ord kan være overlevelig den neste månden. Blir alltid veldig glad for Mail eller kommentarer på bloggen. Her i landsbyen vi bor i har barna aldri sett hvite før - da er det godt å vite at de sitter noen der hjemme som synes jeg er normal. Hvis det er mye skrivefeil her, så er det fordi jeg skriver på mobilen!

Johar!

2010-01-10T19:02:00.001+01:00

En ferie utenom det vanlige

2010-01-07T10:19:00.007+01:00

Det er mye rart man får erfare når man er ute å reiser. Og hvis det å komme seg gjennom en utfordring munner ut i erfaring for livet, da må jeg si at reisen så langt har vært veldig rik på erfaring.

Nepalteamet og Indiateamet i har julestemning i Kathmandu

Vi reiste fra vår kjære Dumka den 20 Desember. Målet var Nepal og Thailand, og en ferie sammen med det fantastiske Nepal-teamet. I Kathmandu var det "banda" de første dagene vi var der, altså general streik. Alt var stengt, og bilene fikk ikke lov å kjøre på veiene. Så da har vi fått oppleve et land i streik også. Ganske spennende, det. Å feire julaften i Kathmandu var nesten som å være hjemme, for jeg hold på å fryse meg fordervet der oppe i Himalaya (tror forresten jeg har noe feil med termostaten, siden jeg måtte sove med ullundertøy i Thailand, hvor det var 26 grader på rommet). På julaften var vi hjemme hos mentor til Nepal-teamet, og fikk spise god mat og Norske julekaker. Vi fikk til og med moltekrem!

Erfaring: Norske julekaker smaker aller best når man er langt hjemmefra, og det å møte igjen venner man har savnet er en sann glede, Familien er noe man ofte glemmer når man har dem rundt seg, men når de er langt borte er det vanskelig å få dem ut av tankene.

De to gode veninnene og nordlendingene, Solveig og Kathrine

Så skulle vi reise tilbake til Kolkata, for å fly videre til Bangkok og Thailand. I mangel på gjestehus eller hotell, så overnattet vi en natt på Kolkata flyplass. Man får ganske vondt i rumpa når man sover i sittende stilling (oppå lommeboka, mobilen og andre verdisaker). Midt på natta våkner vi av masse roping og bråking. Det var visst bare politiet som hadde en raptus av noe slag. Forbi oss vandrer det alt fra buddhist-munker til sånne "ben-redik-fyfasan"-menn i lange vite kjoler og hvit tørkle på hodet. For en verden å sove i.

Erfaring: er man trøtt nok, så sovner man de fleste plasser. Det gjelder å være fleksibel i situasjoner som presser deg ut av komfort-sonen.

Endelig kom vi oss til Thailand. Til og med uten store problemer. ferieparadiset Hua Hin lå for våre føtter. Her var alt vi kunne drømme om, dopapir på doen og starbucks coffee bare noen 100 meter unna. Og for ikke å snakke om det lange, fantastiske stranden like ved. Strandferien ble som en strandferie skal være, med snorkling i idylliske omgivelser, kokosnøtt med sugerør i solnedgangen. Vi feiret nyttår på stranden, under en himmel full av små ildfyrte luftballonger.

Erfaring: Ferie smaker best når man har jobbet hardt.

Koh Talu, ei lita øy som vi var på snorkletur til

Ett problem som ikke virket så stort i utgangspunktet gjorde avslutningen på ferien vår litt vanskeligere enn beregnet. Jeg sitter nå på et gjestehus i Bangkok. Det var meningen at vi skulle ta fly tilbake til India for seks timer siden, men på grunn av trøbbel med visumet vårt er vi atter en gang stuck.

Vi reiste inn til Bangkok en dag før tiden, bare for å dobbeltsjekke med den Indiske ambassaden at visumene våre fremdeles kunne brukes, selv om vi manglet en innreise. Der fikk vi beskjed om at vi må søke om et helt nytt visum, noe som tar 5 dager. Vi må være her til mandag. Og det å søke var heller ikke bare-bare. Vi måtte løpe rundt i en totalt fremmed by, der det latinske alfabetet er lite brukt, og der få snakker engelsk, for å finne de forskjellige kontorene vi måtte innom for å få søkt om nytt visum. Så begynte det å regne. Himlens sluser åpnet seg, og det var rundt en halv meter høy vannstand i gatene. Lynet slo ned like ved, og det blåste noe vanvittig. Welcome to Bangkok, hope you enjoy? Da vi kom tilbake til gjestehuset var vi så slitne at vi la oss til å sove klokka sju på kvelden. Nå er det bare 5 dager til vi kan reise til India, hvis vi får ordnet med nye flybilletter.

Erfaring: Gud er den eneste man kan stole fullt og helt på. I alle situasjoner er han med, og selv når alt virker håpløst, kan han løse håpet i hjertene våre.

Min erfaring så langt sier: All ære til Gud, for alle ting

Thumbs up!

2009-12-17T20:24:00.014+01:00

Jada, jeg får stadig klager på hvor lite som skjer her inne på bloggen. Men det er faktisk sånn at det fremdeles finnes enkelte flekker på denne kloden hvor det ikke er internett-tilgang. Og jeg har hatt æren av å havne på en slik flekk.

På den flekken ved navn Kaerabani var det flere ting som ikke eksisterte; Slik som deilige, myke senger. Vi jentene sov sammen i 2,5 senger stuvet sammen, med en 1,5 cm tykk "madrass". Toalettet var egentlig ikke så ille, men toalettpapir er jo fremdeles noe ukjent her i India. Bildet under er tatt i en periode uten strøm (takk Gud for hodelykter). På veggen kan du se et lite lager med rosa servietter. For hvert måltid stjal vi serviettene som ble lagt ut, og klarte oss altså ganske bra. Men la meg si dette til den som tviler; Det ligger faktisk ganske mye mening i uttrykket "Å bæsje på leggen".

"India" og "Intimgrenser" er to ord somme ikke hører hjemme i samme setning.

Legg merke til de rosa serviettene som er lagret på veggen.

På denne flekken finnes det mange mennesker. Blant annet møtte vi noen av barna da vi hadde program for skolen. Må jo si at publikum-oppmøtet var helt... greit. 600 mennesker, hva er vel det i Indisk målestokk? Ganske lite. I Norsk målestokk er det derimot en del. Jeg har aldri spilt gitar eller sunget for så mange mennsker før, og langt mindre dummet meg fullstendig ut for så mange, gjennom teite barnesanger.

Bevegelses-sang for ungene i Kaerabani. Det gjelder å ha innlevelse.

Vi fikk et helt nytt sett med Indiske foreldre. Henry og Biola tok svært godt vare på oss i tiden vi var der. Det er merkelig hvor fort glad man blir i mennesker her i India... Jeg tror avskjeden blir vanskeligere enn beregnet. Før vi dro sa Henry og Biola at vi måtte ta et "familiebilde".

Ellers er det svært lite som kan minne om Jul. Og den lille julefølelsen man får når det kommer pakke hjemmefra med spekeskinke og risengrynsgrøt, blir ikke særlig forsterket av å dingle i lianer i jungelen, høre papegøyene kvitre mens man går forbi en ekte tigerhule. Selv de skumle apekattene vi møtte her en dag klarte ikke å gi meg julestemning. Selv rottene i posten mellom Norge og India prøvde å ta julestemningen... Halve spekematen var borte, og noe loddent hadde sovet i pakken med grøtris. Heldigvis hadde de vett nok til å holde seg unna sjokoladen og dopapiret.

Vi fikk i etterkant vite at disse apene kan drepe mennesker når de får muligheten. Vet ikke helt om flekking av tenner og hvesende lyder kan regnes som en mulighet?

Men jul skal det være, uansett. Jeg har fått min del juleforestilling for en stund (hvert fall før neste lørdag). Den varte i 6,5 timer. Jeg syntes Indisk musikk og kultur var ufattelig spennende en periode, men man kan få det meste i vranghalsen hvis man hører og ser det sammenhengende i 6,5 timer.

Bursdagsfeiringen var forresten helt fantastisk! Her er bildet av Kristin, nabojenta og meg på vår tvillingbursdagsfest. Men hver vår kake. Våre nye, gode venner bidro til en uforglemmelig kveld med mye liv og lek. Og kjærlighet.

På Søndag går turen til Nepal for å feire julaften sammen med et annet team fra GUS. Videre drar vi til Thailand for å feire romjul og nyttår. Når man likevel ikke har en døyt julestemning, så kan man jo like gjerne slå seg ned på en hvit sandstrand i 10 dager, ikke sant?

Fra jungelen i India ønsker jeg alle en riktig god og fredfull jul!

Skippertak-blogg

2009-12-01T19:41:00.008+01:00

Hjelpes meg, hvor skal jeg begynne...? Først og fremst må jeg nevne at jeg har blitt kjent med utrolig flotte mennesker den siste tiden. De første ukene i India var ikke særlig morsomme, men det er merkelig hvordan ting letter så fort man får seg venner.

Malin, Dagne og meg sammen med vår fantastiske mentor Ismael

Vår oppgave i India er jo å arbeide med ungdommer, og ungdomsgruppa til NELC* her i Dumka er en fantastisk gjeng. På den korte tiden vi har vært sammen har vi rukket å ha en seminardag i Kaerabani, en piknik (på et helt fantaaastisk sted), og vi har brukt mange dager på å rett og slett bare henge sammen. Sammen har vi også øvet inn noen sanger og dramastykker, som vi har fremført på Gudstjenester.

Her er gjengen med ungdommer på piknik. Han med gitaren heter Martin, og er min nye gitarkamerat. Det er min søte, røde gitar han har på bildet.

Et svært viktig menneske i mitt liv for øyebikket er kokken Johan. Eller Baba* som vi kaller ham. . Han er 77 år gammel. men er så sprek som en ungdom. Han har en fantastisk sans for humor, og humrer og ler til tenna faller ut (bokstavlig talt). Han kjenner godt til hva vi nordmenn liker, siden han har jobbet med norske misjonærer i mange år. Derfor serverer han av og til kjøttkaker, lapskaus eller pannekaker. Og av og til kommer han inn i spisestuen med et bur med rotter, og sier ”mohahaha”, før han tar buret med seg inn på kjøkkenet. Vi har siden vi kom til India bare fått loff og syltetøy (et syltetøy så kunstig at det kommer til å leve lengre enn meg). Jeg gav en bit av hjertet mitt til Johan da han kom med et fat hjemmelaget grovbrød. Halleluja!

Kokken Johan

Valget i India setter litt stopper for teamet for øyeblikket. Vi må bli værende her i Dumka til 9. Desember, altså mye lengre enn det vi egentlig skulle. Mer om denne saken kommer med tid og stunder. Uansett; vi var i ”avhør” med det Indiske politiet her om dagen. Han skulle bare sjekke at pappa ikke var terrorist, og at jeg ikke var misjonær. Makan til slesk fyr skal du lete lenge etter. Virkelig. Selv i India skal du lete lenge etter en så slesk fyr.

I går fikk jeg oppleve ett litt for nært møte med Indisk trafikk. Jeg skjønner plutselig at ting ikke avhenger av støv og flaks her i India, men heller flaks og nåde. Jeg og Jarle satt i en richaw*, og plutselig ble det bråstopp, og før jeg ante ordet av det var jeg på vei ut av den lille vogna, og deiset ganske grasiøst ned i asfalten. Hadde det ikke vært for at jeg fikk fatt i arma til richaw-mannen, så tror jeg det kunne gått riktig ille. Da jeg så opp så jeg bare en hylende richaw-mann som hadde kneet i klem, en bekymret Jarle, og understellet på bilen som stoppet ca. En halv meter unna hodet mitt. Takk Gud.

Jeg hører rykter om at det er blitt Desember. Det kan ikke merkes på andre måter enn at vi på teamet har tatt frem ullundertøyet, siden det bare er 15 grader om natta. Jeg har til og med fått litt vondt i halsen av den ”bitende kulden”. Vi prøver så hardt vi kan å få litt julestemning, men det eneste vi ender opp med er savn… ”Driving home for christmas” får en helt ny mening når man sitter i India, langt borte fra alt kjent og kjært. Men noe har vi. Vi har masse rossegolla* og sjokolade, vi har ”Jul i Betlehem” med Carola, og vi har en adventsstake som vi selv har laget. God jul eller noe sånt.

Andre morsomme opplevelser er for eksempel….

… å nesten kræsje med en flokk ville papegøyer

… å vasse i et vann med krokodiller (uten å vite det)

… å sitte på et gulv laget av kumøkk, samtidig som man bruker hånda for å spise mat fra et bananblad. Ganske eksotisk.

… å oppleve at man begynner å legge seg til Indiske vaner, slik som å riste på hodet når man er enig i noe.

… at man begynner å ane forskjellen på Indisk kaffe og Indisk te

… å spise ”Indisk pizza”, Patrapitø. Det er noe rart gusjete gult safran-greie med biter av svinekjøtt/svinefett i. Dette stekes i bananblader på et bål (!), og folk liker det visst.

… å oppdage hvordan kroppen reagerer på å spise hele, mørke, ferske chili. Man blir først varm, så blir man kvalm, så begynner hjertet å slå fortere, så blir man enda kvalmere, så begynner tårene å renne, så begynner nesa å renne, så begynner man å puste skikkelig fort. Så gjør det vondt ganske lenge etterpå.

… å bli over seg lykkelig når det dukker opp en boks makrell i tomat, og en boks svolværpostei i posten! Jeg har aldri vært så glad for ei brødskive med standard-pålegg før.

... å kle på seg Saari* for første gang

Ta vare på tiden frem til jul. Den går fort, og skal brukes til mye. Men husk historien om Marta og Maria, det som er nødvendig er å bruke tiden ved Jesu føtter.

lunsj-mordet

"Jammen, Mamma, det var helt trygt, alle de andre vasset der, og ingen krokodiller bet dem!"

Kumøkk-gulv og bananbladtallerken.

Verdens beste skive noen gang. Helt seriøst.

Vår kreative, hjemmelagede Adventsstake. Man tager hva man haver.

Meg i min nye Saari

*Ordforklaringer:

NELC = Norther Evangelical Lutheran Church. Det er forkortelsen for kirka som jeg jobber i. Den er i det Nord-østlige området av India, og ligner i form og farge på Den Norske Kirke, slik den var for 100 år siden.

Baba = betyr ”bestefar” på santali. I India kaller man hvem som helst for søster, bror, bestefar, bestemor, onkel eller tante, helt uavhengig av hvilke blodsbånd en har. Hele India er en stor familie. Veldig koselig egentlig.

Richaw (usikker på skrivemåte) = En sykkel med ei lita vogn bak. Syklisten er som oftest fattig, spinkel og har et svært tungt arbeid. Spesielt i oppoverbakkene. Det føles forferdelig å sitte på en richaw, for det å bli dratt av ”manpower” rundt om i gatene, det er noe som ikke gir meg mersmak.

Rossegolla = Indisk godteri. Det er rett og slett innkokt melk og sukker, i en liten hvit klump. den legges i sukkerlake, og funker som en svamp. Det smaker helt forferdelig søtt og kvalmt, og det lukter diabetes, overvekt og hull i tennene.

Saari = Brukes mest av gifte kvinner, men kan brukes av sånne som meg også (Norske jenter som er lei av salwar). Selve Saarien er ett stort stykke tøy på rundt 5 meter, som brettes og stappes og knytes til det sitter pent på. Vanskelig og litt ukomfortabelt.

Glimt

2009-11-26T11:12:00.009+01:00

Her er noen glimt fra området jeg bor i for tiden!

Min nye hobby er å ta bilder ut av bilvinduet. Det hender at det ser litt kult ut. Andre ganger blir bildene bare rett og slett uklare.

Menmen. Enjooy

Hverdagsscene

2009-11-14T18:06:00.003+01:00

I min nye hverdag er det en del mer mennesker enn det jeg er vant til.

I landsbyen Dumka, som jeg bor i,

er det like mange innbyggere som vår O-store hovedstad Oslo.

Til denne "landsbyen" går en gammel, nedslitt vei med ett felt.

Ett lite og rolig sted.

Når jeg legger meg på plankesenga mi og tenker på stedet

hvor jeg kommer fra, så føles det uvirkelig.

Finnes det virkelig et sted i verden

som er så øde? Som er så rent og vakkert? og så stille?

Jeg er heldig som har fått oppleve det også.

Om det å ikke forstå så mye

2009-11-13T17:46:00.003+01:00

Språket er et problem. India er et land med over 1652 levende, og forskjellige språk. 22 av disse er offisielle språk som snakkes rundt om i landet. Av de inderne jeg har møtt, så er det svært få av dem som bare kan ett språk. De fleste kan 3-4 forskjellige språk.

Jeg trodde jo at engelskkunskapene til Inderne skulle være super. Spesielt blant de unge. Jeg ble derfor litt overrasket da vi møtte den lokale ungdommen, hvor bare 2 av rundt 20 kunne snakke med oss. Det gjør det hele litt vanskeligere!

Vi prøver for tiden å lære oss litt santali, et språk som snakkes ganske mye rundt om i det området vi skal være i (i tillegg til hindi, bengali og assami). Det er ganske så vanskelig.

Hun som underviser oss er ei søt, eldre dame ved navn Elisabeth. Av og til er det kanskje litt vanskelig å henge med i svingene, men det er likevel veldig koselig. Hun er pensjonert, men bruker av tiden sin til å undervise ungdommene som kommer til India fra GUS.

Det er en ganske så ny opplevelse for meg å ikke forstå når andre snakker. Både det å ikke forstå når andre prøver å forklare noe, men også når jeg prøver å forklare noe som andre ikke forstår. Det verste er egentlig ikke språket i seg selv, men det å knekke de kulturelle kodene. Jeg opplever stadig at Inderne ser rart på meg, eller på teamet, fordi vi sannsynligvis ikke kjenner "kodene".

Det som er så flott, er at både indere og nordmenn kan synge sammen om troen på Jesus, og da forstår alle hva det er snakk om. Plutselig ser vi at vi har et håp i hjertet som er likt, selv om vi ikke kan snakke sammen. Dette må være den største gleden så langt.

I loppekassa

2009-11-10T17:54:00.006+01:00

Bokstavelig talt.

Her er masse lopper, og jeg tror det du ser på bildet er loppebitt.

Hyggelig, ikke sant?

Det er veldig koselig å kjenne hvordan det bare kravler og hopper rundt meg her i senga.

men det er jo koselig med selskap, da.

Johar! I`m alive!

2009-11-07T17:16:00.005+01:00

Hei alle sammen! Jada, jeg lever enda. I beste velgaaende, faktisk! Kristin kom ut av sykehus paa Onsdag, og vi kom oss videre til Dumka. Det er som edens have! Nydelig natur, nydelige mennesker. Litt vanskelig med elektrisitet, men det bryr vi oss ikke om. Som dere skjoenner kan det ta litt tid mellom hvert innlegg.

saa... hva har jeg laert saa langt?
- Jeg er faktisk utrolig rik.
- Blondt haar er ikke saa vanlig.
- Indiske smil er det peneste som finnes
- Det finnes kjedeligere maater aa synge salmer paa. Den Norske Kirke er faktisk ganske sprek.
- 5 maaltider om dagen er jo bare tull. Man overlever paa bare 2 (3 med loffskiva til frokost)
- indiske klaer er nydelige
- Gud er med. Jeg trenger egentlig ikke saa sykt mye kontroll.

Her er noen bilder fra Kolkata. Det jeg proever aa faa frem er hvor mye av livet som leves paa gata. Ja, det er mye elendighet. Jeg fikk et hardt slag i magen da vi kjoerte gjennom byen om natten og saa elendigheten ansikt til ansikt. Men det finnes mye vakkert ogsaa. Jeg har sett saa mye flott. Uansett, her er bilder. Johar!

foerste livstegn!

2009-10-31T12:35:00.002+01:00

Naa er vi i Kolkata, altsaa. Sitter paa en litt i overkant varm internettkafe rett ved siden av Morder Theresa-hjemmet.

Vi har faatt et litt hardt moete med India, siden Kristin ble syk foerste dagen i India, og maatte legges inn paa sykehus. Jeg har vaert hos henne helt frem til naa, altsaa det siste doegnet. Hun hadde periodevis veldig hoey feber, men paa sykehuset har de stabilisert. Det er ingen grunn til bekymring. Det er et fint sykehus med koselige sykepleiere (som ogsaa er veldig nysgjerrige paa disse bleikansikene), og legen snakker veldig godt engelsk. Teamet blir her til hun bli utskrevet, og vi kan reise videre til Dumka. Regner med at det blir tre dager til. Hun er ved godt mot, selv om det ikke er noe goey for henne aa vaere paa sykehus naa!

Ellers kan jeg si at India er ekstreeemt eksotik. Aa gaa over gaten er en naer-doeden-opplevelse, og taxikjoering er altsaa ikke noe bedre. Noen kulturelle smeller har vi ogsaa gaatt paa, baade i forhold til aa spise, og i forhold til aa tipse folk for tjenester. Men jaja, vi laerer. Det foerste jeg laerte er at ingenting gaar som planlagt i India. Hvert fall ikke saa langt.

Det er litt vanskelig aa faa ned all maten de serverer oss, men vi proever aa justere oss slik at vi faar spist opp all maten. Masse hvit ris. Og kylling. Mitt foerste moete med Indisk mat var forresten sykehusmaten, og derfor har jeg ikke klart aa like det saa godt enda.

Draktene vi gaar i er helt fantastiske! De vestlige klaerne blir man utrolig svett i, men med disse klaerne paa gaar det veldig bra. Vi faar stadig hoere av Indiske kvinner at vi ser pene ut, noe som jo er litt goey! Denne kjendistilvaerelsen er litt vanskelig aa venne seg til (folk bare glor, vinker og spoer hvordan vi har det heeele tiden)

Jeg har faatt kjoept meg gitar. Den er roed og veldi soet. (beklager mangelen paa Norske bokstaver). Den har allerede kommet til nytte inne paa Kristin sitt rom paa sykehuset. I kveld har jeg lovet aa spille litt for pleierne.

De foerste doegnene har som dere skjoenner vaert litt kaotiske, men ogsaa veldig fine, synes jeg. Dette er en kultur jeg fort blir glad i, og menneskene er veldig hyggelige. Tror ting blir mye bedre etterhvert.

Dingle-Dingle fra Kathrine

Hva føler jeg nå?

2009-10-27T23:57:00.000+01:00

Tre timer, og jeg er på vei ut i verden. Hva føler jeg? Vel, jeg føler kaos. Kaos i hodet fordi jeg ikke vet hva som venter meg, kaos i magen fordi jeg ikke vet om jeg skal gråte eller le. Men hjertet er rolig, for jeg vet at dette er rett, og jeg vet at hjertet mitt er hos dem jeg er glad i.

Ang det som har med kontakt å gjøre. Snart legger jeg ut en fast adresse i India, hvor det går an å sende meg post. Det blir jeg veldig glad for. Spesielt rundt juletider, når det ellers er ganske stusselig å være så langt hjemmefra.

Hvor ofte jeg får oppdatert bloggen, det er mildt sagt usikkert. Jeg vet at internett-tilgangen er begrenset, og mer eller mindre ikke-eksisterende store deler av oppholdet. Men jeg skal prøve å få lagt ut noe hver uke! Det som er meget viktig, er at dere lesere legger igjen kommentarer på bloggen, for da blir jeg så glad… nemlig. Det er ganske demotiverende å skrive blogg når ingen kommenterer. Mer info om kommunikasjon kommer når jeg faktisk vet hvordan forholdene er.

Hvis dere, mine kjære venner, legger igjen en kommentar med postadresse, så vil jeg prøve å sende en hilsning til dere i løpet av perioden. Det er hyggelig å skrive brev!

So long. Take care. Fred ut. Grip tak i Jesus.

Team India

2009-10-25T23:30:00.006+01:00

Her er mine kjære venner og medsammensvorne, som natt til Onsdag skal fly til India, trygt bevart under Guds store vinger.

Herremannen oppe til venstre heter Jarle Stokka, og ved hans side står Dagne Lindvåg Johre. Kristin Thingbø sitter ytterst til venstre og smiler så pent, så sitter jeg der og glor, og Malin Kleppe sitter foran og har full kontroll på hele gjengen. right?

Vi er fem stykker som er utrolig forskjellige. Utfra bildet over liker jeg hip-hop, Malin liker å skape konflikter ved å skremme andre, og Dagne er en lystmorder. NEI. Sånn er det ikke. Men vi er veldig forskjellige.

... men en ting har vi jo til felles, hvert fall vi jentene. Vi liker å mobbe Jarle. (spøk)

Jeg er utrolig glad i denne gjengen her, altså. På sist teamsamling gikk det opp for meg at dette ikke bare er venner jeg kommer til å ha den tiden jeg er her på GUS, men venner jeg kommer til å ha resten av livet mitt. Jeg er ikke bekymret for tiden ute i store, skumle India, når jeg vet at jeg har denne gjengen med meg.

Utrolig glad i dere <3

Lik meg når jeg er teit

2009-10-20T11:31:00.008+02:00

Lik meg når jeg er teit
ikke bare
når jeg åpner verandadøra
og viser deg bilder av meg sjæl
i heldige øyeblikk

Lik meg når jeg er teit
så skal du få være med
opp på rommet, og så
skal vi bare sitte
å kjede oss.
Og hvis det kommer noen
og jeg tilfeldigvis
er litt johann
og kanskje bommer litt på humor`n
så skal du like meg for det!
Da skal jeg begynne å prate
om kjærlighet.

Av Henrik Mestad

Oslo=

2009-10-17T14:29:00.003+02:00

Nå har jeg tilbrakt en dag her i Oslo, og sitter nå jeg på Labaguette på Oslo S, med et handlenett Idoform ved min side. Jeg har gjort siste handlinga til Den Store Reisen. Den handlinga består for det meste av sikkerhetsutstyr for penger og pass, hengelåser, lommelykt, Immodium, Idoform, paracet, Ibux, og et par reisedagbøker. Utfra hva som er innholdet i handlenettene mine, så kan det jo virke som om reisen er livstruende farlig. Men slapp av, det blir bare et eventyr.

Da jeg flyttet hjemmefra for et par månder siden, så følte jeg meg utrolig stor og voksen. Akkurat nå må jeg bare innrømme at jeg føler meg mindre og mindre for hvert minutt som går. Jeg innser at verden ikke er like liten og trygg som jeg trodde den var.

Det er utrolig mange rare mennesker i Oslo. Uansett hvor mange som kommer opp rulletrappen foran meg, så er det aldri noen som ligner på hverandre. Unike mennesker. Rare mennesker. Jenter som ser ut som marsboere, Hippier, Nerder, populære, upopulære, tykke, tynne, noen med gitar på ryggen, noen med stresskoffert. Jeg lurer litt på hvilket inntrykk jeg gir når jeg løper gjennom Karl Johan.

Jeg fant ut en ting. Vi snakker om hvordan Jesus kom til de utstøtte. Og det er jo helt riktig. Men han kom også til dem som tvilte. Det var ikke sånn at han oppsøkte og snakket med dem som var lettest å overbevise. Jeg er ofte utålmodig, og skjønner ikke helt hvorfor folk tviler. Og jeg synes det er skammelig å tvile selv. Men det å tvile er jo en høyst menneskelig ting.

Kanskje det må være rom for tvil, hvis troen skal få feste røtter i livet?

Ta meg!

2009-10-06T23:46:00.004+02:00

Jeg er av den typen som alt for tidlig begynner å bekymre meg for neste år. Det er like før jeg bestemmer meg for å begynne på lærerstudiene i Tromsø, bare for å ha bestemt det.

Men før jeg gjør det vil jeg komme med en oppfordring;

Ta meg!

Gi meg en eller annen meningsfull jobb en eller annen plass i Norge eller det O-store utland! Overbevis meg om at studiene ikke er noe å stresse med! Jeg er enda ikke slukt inn i et standard a4-liv, med studier og fastlåste fremtidsplaner. Det er enda muligheter for å overbevise meg om å gjøre noe annet. Hva synes DU jeg skal gjøre?

Jeg ser for meg at nesen kommer til å være i ei bok de neste 5 årene. Og da er det for sent. Da er jeg ikke pur ungdom lengre, for da er jeg jo blitt klar for å tre inn i babymaskinenes rekker.

Hus med møbler som ikke passer helt sammen, volvo familiebil og en litt for feit hund som røyter.

Er det virkelig sånn jeg skal bli?

Hverdag på GUS

2009-09-29T15:39:00.005+02:00

Livet på GUS er blitt hverdag nå. Det er litt godt.

Morgensamling 09.00, personlig tid frem til første time starter 10.05.

Og så går nu dagan.

Jeg har forresten med meg hele flyttelasset til hver time. Men jaja. Litt mye kaffedrikking blir det også.

India

2009-09-23T23:48:00.003+02:00

Ja, jeg skal altså til India.

tenkte å gi en kjapp og grei oppdatering på hva jeg tenker om å reise dit, og litt om hvordan det står til i landet.

Jeg føler det slik Malin så fint uttrykker det på dette bildet;

Her har vi akkurat fyllt ut søknaden om visum. Plutselig gikk det opp for oss at dette faktisk er virkelig.

Det er litt kaos i hodet. Det er forløpig helt fjernt å tenke på at jeg snart er i India, og at jeg ikke skal hjem på lenge. Jeg tror nok det blir mer eller mindre virkelig den neste måneden. For nå er det faktisk bare litt over en måned (!!!) før Team India sitter på flyet.

Team India består av

- Malin Kleppe, en søt bergenser

- Kristin Thingbø, Haugesunds store datter

- Dagne Lindvåg Johre, bondejenta fra Dalen i Telemark

- Jarle Stokka, (Jarlebassen) fra Hommersåk

- og meg. Say no more.

Vi er utrolig forskjellige, alle fem. Men det funker. Så lenge vi er i Norge, hvert fall. Vi utfyller hverandre ganske godt, og så langt ser det ut som vi har en fin team-kommunikasjon. Men mye kan skje når vi sitter på et fullpakket Indisk tog, har blitt beglodd av Indiere som aldri har sett blekansikter før, og selv om vi har reist fire timer, så er det fem timer igjen til vi er fremme. Da kommer man nært hverandre.

India er spennende. Folketallet i India er mest sannsynlig høyere enn folketallet i Kina (litt i gråsonen). Og med tanke på at India har et mye mindre areal, så kan man skjønne at det blir mye folk. Det finnes 354 mennesker pr. kvadratkilometer. Jeg er vant til Norge.

Her er det 14 mennesker pr. Kvadratkilometer.

Men hva skal jeg gjøre i India? Vel. Godt spørsmål. Jeg vet ikke alt enda. Jeg vet at vi skal ha base i byen Dumka, og reiser mellom den byen, og menigheter rundt om i distriktene. Vi skal altså leve med sekken på ryggen mesteparten av turen. I menighetene skal vi drive ledertreningsarbeid (actaprosess). Jeg vet også at vi kommer til å bidra med mye kreativt på div. Indiske arrangementer. Sang, dans, drama, vitnesbyrd og andakter. I og med at vi har liten kontroll på ting, vil vi nok bli nødt til å stille opp på arrangementer uten forberedelse, derfor må vi øve inn en del før vi reiser ut.

India er et land som inneholder så ufattelig mye. lukter, lyder, musikk, kultur, farger, mat, krydder... you name it. Her er det også fattige barn på gatehjørnene. Her er det menneskehandel. Det kommer til å bli noe mye nærmere enn bare på TV. En annen ting er forfølgelsen av de Kristne i India. Det begynte så smått i Orissa i fjor, hvor ekstreme Hinduer gikk til fysisk angrep på Kristne, da spesielt pastorer og ledere. Nå har forfølgelsen spredd seg.

På bildet ser du de nye områdene som er under angrep. Orissa ligger mellom dem. Det gjør også distriktet Teamet skal være i. Vi kommer til å møte mennesker som har opplevd det.

Vi som vestlige trenger nok ikke å bekymre oss for forfølgelsen. Men det blir nok tøft å møte mennesker som vet hva det går ut på.

Jeg gleder meg som en unge til å kle på meg de Indiske klærne, og smake den Indiske maten. Jeg skal liksom inn i en helt ny verden, virker det som.

Her er et bilde av en typisk Salwar-kameez, slik jeg skal gå i.

Det snakkes også om at vi kommer til å ha mageproblemer nesten konstant....

Jeg har listet opp noen bønnemner til dere, mine kjære lesere. Hvis bønn er noe som angår deg.

- At teamet må bli sammensveiset og få god kommunikasjon

- At vi må klare å forberede oss på en riktig og god måte, slik at vi vet hva vi går til.

- At alle vaksiner må gå i boks.

- At vi må få et åndelig fellesskap på teamet som kan bygge oss opp mens vi er ute.

- At vi må få god og sterk helse, slik at vi slipper å bli alvorlig syke mens vi er der.

- At vi må bli ledet av Gud på en tydelig måte, slik at vi ser veien vi skal gå.

- At vi må finne ro i alt kaoset.

- At vi må være villige til å bli brukt av Gud.

- At vi må lære oss selv bedre å kjenne.

- At våre nådegaver og utrustninger må bli brukt.

- At vi tar oss tid til personlig tid sammen med Gud.

- At vi overlever hjemlengselen

- At vi må få humor og god stemning

- At det ikke må bli splittelser i teamet

- Be for India og de kristne der. Be om styrke og håp.

- Be om at Gud må arbeide i hjertet til de menneskene vi snart skal møte.

- Be om at både Indere og Nordmenn må få se mer håp enn håpløshet.

Det var alt for idag! mer om India kommer etterhvert!

I skogen

2009-09-15T14:15:00.002+02:00

Jeg elsker skogen her i Hurdal. Det er en slik stillhet, og det er så friskt å vandre rundt der oppe. Jeg føler meg rett og slett litt hjemme.

Jeg løper annenhver dag på denne grusvegen. Det er bare helt fantastisk. Noen ganger 5 km, noen ganger 10... alt etter som jeg føler for. Herlig.

1. stk Lillebror

2009-09-12T15:41:00.004+02:00

Jeg har en lillebror.

Jeg tør å påstå at han er verdens beste, også. Det er så gøy å snakke lenge sammen med han om kveldene, eller å se en tegnefilm sammen som vi har sett 50 ganger før.

Jeg savner han ganske masse. Egentlig.

En ganske liten fugl

2009-09-08T23:54:00.004+02:00

Jeg har alltid drømt om å være en fugl.

Samme hvilken. Eller en sky. Jeg har alltid hatt et ønske om å kunne sveve over verden, og få oversikt. Kanskje jeg er en sky? eller en fugl?

Jeg legger meg på senga, og kjenner hvordan tyngden av dagen trykker meg ned i madrassen. Den har inneholdt så mye. Så mye ny kunnskap om Gud og mennesker.

Så ligger jeg der og gir tankene mine vinger. Noen av dem er lette, og flyr høyt over hodet mitt. Det er drømmene og fantasiene. De ser så små ut, nesten som små barn som flakser omkring. Jeg ser på dem, gir dem form, innhold, mening.

I mørket kan jeg også så håpene danse rundt der oppe. En følger etter en annen. De er tyngre, større. Vingeslagene er skjelvende og usikre. Hva om jeg faller? hva om håpet drar ut, hva om det ikke går i oppfyllelse? De vet at det er dem som driver meg fremover, det er dem som gir hjertet nye slag. De vet at den dagen de faller mot bakken, da faller jeg.

Noen av tankene mine er så tunge at vingene ikke klarer å holde dem oppe. De er mørkere enn alle andre tanker, og jeg kan kjenne dem krype over meg mens jeg ligger der. Kaldt. Det er bekymringene, sorgene, fortiden, sårene og tvilen. De er drømmer og håp som ikke klarte det, som i et svev falt ned, og måtte krype på bakken.

Slik kan jeg ligge lenge. Føde nye tanker, se hvordan de vokser og brer om seg med praktfulle vinger. Noen av dem er synlige, noen av dem kjenner bare jeg. Mitt eget lille univers i meg selv, for meg selv.

Det beste er at jeg er en slik liten svevende tanke for Gud. Selv før jeg visste at jeg var til, gav han meg vinger. Han gav meg farge, form, mening og innhold. Og han gav meg hjerteslag, slik at jeg kan slå med vingene mot verden. Jeg er en liten fugl. En ganske liten fugl.

Endring

2009-09-06T00:15:00.007+02:00

So few words

I’ve been worried that you would let go

If I came to you with confession

of all I’ve done wrong

I tremble in fear

Oh Lord, are you mercy?

Or will try to break me

If I come to you

There’s a whisper in my ear

Of a God I need to fear

he can strike me down

he´s pleased to see me on the ground

And I’m overfilled with fear

Overloaded with fear

So few words

Like I child I come running to you

And tell you all I’ve done

All that is wrong

I tremble in fear Oh Lord, can you love me?

Or will you rather leave

me Here alone

You lift up my head

Look in to my hopeless eyes

Take me into your strong arms

You say “I’m overfilled with grace

And I’ll bless you all your days”

Jeg har skrevet noe igjen. Kanskje ikke den flotteste teksten, men det er noe. Jeg føler noe.

Bildet er av Dagne. Hun skal jeg til India med.

Bæres på vinger

2009-08-27T23:33:00.003+02:00

”fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere”

Disse ordene har kommet til meg igjen og igjen de siste dagene. Som om Gud prøver å hviske meg noe i øret, men jeg klarer ikke å la det slippe helt inn i hjertet.

Du skjønner, jeg er på ganske gyngende grunn for øyeblikket. Jeg følte jeg hadde kontroll på hva jeg skulle med livet, men nå innser jeg jo at spørsmålet er heller hva Livet vil med meg! Og det er langt mindre sikkert. Jeg får liksom bare vite ting maks to måneder i forveien. India, for eksempel. Nå skal jeg plutselig dit.

Jeg hadde fullstendig kontroll på hva som skulle skje med meg. I mine tanker har jeg skaffet meg utdannelse, mann, barn og kanskje en litt for feit hund i et lite rødt hus. Men det kan jeg tydeligvis bare glemme. Ting er ikke så enkle.

Og som om det ikke var nok å bekymre seg for hva fremtiden bringer, så er det også bekymringer om hva nåtiden skal bringe. Klarer jeg å finne min plass her på skolen, mellom alle disse flinke folka? Klarer jeg å bygge selvtilliten min når alle rundt meg er så utrolig pene? Klarer jeg å studere Ordet slik jeg burde? Klarer jeg å trene ofte nok? Holder økonomien?

Det er jo bare surr, alt sammen! Kaos!

Men… Fred etterlater han meg. Min fred gir han meg. Han gjør det. Selv her inne i skogen i Hurdal. Selv bak skolebenken. Selv når jeg ikke klarer å se at jeg har en plass som er min blant alle disse folka. Selv når jeg synes jeg er så mye mindre pen enn dem. Selv når fremtidsplanene henger i en tynn tråd.

Da er han der. Og han etterlater meg fred.

Derfor skal jeg få fly på hans vinger. Slappe av. Veien går dit den går, og jeg følger etter. Jeg har fred. Jeg har fred.

Borte bra

2009-08-22T23:36:00.005+02:00

Her kommer en kjapp oppdatering før jeg går inn for landing;

Jeg har flyttet hjemmefra

Jeg gråt som forventet da jeg sa hade til mamma, pappa og lillebror. Men jeg har også slått meg litt til ro med at det må være noen tårer i livet, for at man skal innse hvilke deler av livet man setter mest pris på, slik som familie.

Nå sitter jeg på senga på rommet mitt her på Gå Ut Senteret i Hurdal, hvor jeg skal tilbringe de neste to månedene før det bærer ivei til India. Slik det ser ut nå blir det et rent jenteteam. Det spennende er at jeg ikke har hilst på dem jeg skal på team med enda, for det er ikke kommet særlig mange enda. Jeg og Ane reiste hit dagen før åpningsfesten.

Jeg trives. Det er ikke mer å si. Rommet ser veldig bra ut, ryddig og pent og MITT. Det er deilig. Nå skal jeg sove før joggeturen i morgen tidlig. Oppdateringer kommer!

Verden for dine føtter?

2009-08-13T23:17:00.004+02:00

Kjære deg

Når du sier ”Jeg har så mange valg, og jeg klarer ikke velge!”

Når du stryker over alle minnene, og legger dem forsiktig i esker

Når du er på et ukjent sted, og gråter fordi du savner de du elsker.

Når livet ditt plutselig forandrer seg, og du vet ikke helt hvor det fører deg.

Tenk over at det finnes mennesker som ikke har valg. Tenk over at det finnes mennesker som har valg, men som ikke er i stand til å velge. Tenk over at det finnes mennesker uten minner, uten syn i øynene, uten hender som kan føle eller legge noe i esker. Tenk over at det finnes mennesker som ikke har noe de selv eier.

Tenk over hvor heldig du er som kan gråte. Tenk over hvor heldig du er som kan gi mor og far en klem. Tenk over hvor heldig du er som ikke er forlatt fordi du er slik du er. For det er nemlig ikke alle som skal oppleve den endringen som skjer i livet ditt akkurat nå. Den er ikke for alle. Er det virkelig rettferdig at akkurat du skal ha det så godt? Og hvem takker du når du tenker over hvor heldig du er?

Og tenk over hvordan disse menneskene, som ikke kan velge selv, som ikke kan gråte, som ikke kan gi en klem, og som trenger omsorg fra andre for å overleve. Tenk på hvordan de ikke kan gjøre noe for å bli elsket.

De kan bare være. Og de er høyt elsket.

Det er du også, du trenger ikke gjøre noe.

Bare lev.

Nattevakten

2009-08-09T05:05:00.002+02:00

Jeg dro på LS. Det er en kjensgjerning at det er lite søvn på LS.
Men behovet for søvn er ikke akkurat blitt mindre ved å sove ca. 14 timer på fire dager.
Hvis jeg regner 6 timer som mitt søvnbehov pr. døgn ligger jeg da altså 10 timer etter skjema.
Ikke for å syte.

Ukas person: Ane-Regine

2009-06-29T21:31:00.030+02:00

ANE

Her kommer noen ord om bestevenninna mi.

Ane-Regine Frostetad klinger navnet.

Jeg har kjent henne så lenge jeg kan huske,

og er utrolig takknemlig for det.

Et mer fantastisk menneske skal du virkelig lete lenge etter.

Her er noen av grunnene:

Chiiill

Man stresser aldri når man er

sammen med henne. Hun tar livet

ganske med ro, og er veldig

behagelig å være sammen med.

Håret

Håret hennes er helt fantastisk.

Sjekk for en vakker, naturlig farge!

Ikke bare er det fint å ta

bilder av, men det matcher interiøret!

(håret+lampeskjerm)

Søtsaker

Hun er minst like glad i søtsaker som meg;

"Hvis du rører godteriet mitt, da BITER JEG!"

Smil

Hun er med på stort sett alt

- og tar alt med et smil.

Dette er fra Russetreffet i Harstad,

hvor Ane senere mottok hjelp

fra ambulansepersonell etter et diabetesanfall.

Da hun våknet fra komaen sa hun:

"åhå, ambulansemainna. jaja. hehehaha"

Linselus

Det er merkelig hvordan hun alltid

er fokus på bildene jeg tar...

hmm... lineslus?

say no more...

Latter

Hun har en helt fantastisk latter

- og hun ler mye!

Humor

Du slår henne aldri i å lage grimaser

(det er det bare jeg som kan)

Hun sier og gjør så enormt mye morsomt.

Hun har ikke humor. Hun er humor.

Det er umulig å la være å le sammen med henne!

Galskap

Det er ikke noe problem å få henne med på galskap.

Dette bildet er hentet fra ei sur og kald regnværsnatt i mai, hvor vi overnattet sammen på kirketrappa. Det gjorde vi for å sikre oss de beste plassene på Gudstjenesten dagen etter. (russekrav)

Hun er aldri gretten om mårran. Derimot

er hun den heldige eier av et salig mårratryne!

Kopp

Kaffe

Hun er som oftest splitter pine gal.

Men samtidig er hun svært, svært skarp.

Å være sammen med henne er litt som å drikke en kopp kaffe;

av og til er det bare veldig koselig og sosialt,

men det kan også virke som en

oppkvikker hvis du er litt deppa,

eller hvis du trenger noe å krydre hverdagen med.

Ane er tingen.

søt

Hun er søtere enn de aller fleste.

En dag kommer det en staut mann og faller pladask for henne.

Skikkelig mageplask kommer han til å få.

Hun har alltid et godt ord å komme med til alle og enhver. Hun sparer ikke på smilene. Jeg er en av de heldige som har fått lov å være sammen med henne siden vi var bittesmå. Takk for det.

Nå bærer det ut i den store verden.

Ane og jeg skal gå på Gå Ut-Senteret i Hurdal sammen,

og våre veier vil for en periode på fem månder bli skilt;

Hun skal til Brazil, og jeg skal til India.

Det blir rart å ikke være sammen med Ane.

La oss håpe de har kopper med kaffe i India også.

Peter Pan

2009-06-26T01:24:00.002+02:00

I ett av de bakerste setene på en gammel, utslitt buss, merket jeg at jeg ble kald. Jeg vil skylde på regnet som silte ned over ruta, eller på landskapet som jeg ikke kunne se på grunn av mørket, men sannheten er at det var tiden som hadde skylden.

I det øyeblikket tenkte jeg; Nå skjer det!

Og det skjedde. I det øyeblikket gikk jeg fra å være en brennende, engasjert ungdom med store øyne mot verden, til å kjenne hvordan den voksne verdens kulde og trangsynthet smøg seg dypere og dypere inn mot hjertet. Og hjertet banket svakere og svakere.

Jeg vil ikke at det skal skje meg. Jeg vil ikke bli voksen. Jeg vil være et barn med trillende latter og et brennende ønske om å gjøre en forskjell. Et slikt barn som kan le høyt og uhemmet, og som kan gråte stille på et lukket rom. Jeg nekter å legge meg ned i snøen, og la de vakre snøkrystallene sakte men sikkert begrave meg, slik at jeg til sist blir stiv og kald og sliten.

En lur mann sa en gang;

”År kan gi rynker i huden, men svikter du dine idealer får du rynker på sjelen”

I ett av de bakerste setene på en gammel, utslitt buss, merket jeg at kulden og varmen kjempet innbitt mot hverandre om hvem som skulle være min Herre. Kampen er på ingen måte over, for reisen min stoppet ikke, den fortsatte, og vil fortsette helt til den dagen jeg kommer hjem.

Ikke gi opp barnet.

Ubetinget kjærlighet?

2009-06-07T23:48:00.009+02:00

Jeg tenkte på en ting her om dagen.

Hvordan kan jeg gi et annet menneske en grunn til å leve? En solid og god grunn, en helt vanntett grunn for hvorfor de rundt meg burde leve livet, både gjennom oppturer og nedturer?

Jeg kom frem til at den viktigste grunnen for at jeg ønsker å leve, er fordi noen her i verden ønsker at jeg, akkurat jeg, skal gjøre det.

Bare ved å elske et annet menneske, gir du det mennesket en grunn til å elske seg selv.

Ubetinget kjærlighet

Men hva med dem som ikke kan gi noe tilbake, hvordan skal vi klare å elske dem ubetinget? Vel, jeg tror ikke noe menneske klarer å elske ubetinget. Det er nesten alltid en skyggefull baktanke med det man sier og gjør. Vi makter rett og slett ikke å elske slik vi burde.

Men Jesus elsket ubetinget. Tenk gjennom det. Han elsket så ubetinget at han døde til og med for dem som spyttet på ham. Og han døde for dem som spytter på ham ennå.

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (fil 4;13)

Om vi ser på Jesus og det han gjorde for oss, så tror jeg vi kan få nåde til å se gjennom hans øyne på en del ting. Ikke bare på oss selv, men også på dem vi har rundt oss. Jeg tror han vil gi oss noe av den kraftfulle, brennende kjærligheten sin når vi tror på han.

Gjennom han kan vi se hvor høyt elsket vi er, og den uendelige verdien som menneskene rundt oss har. Og han viser oss hvilket ansvar vi har for å vise hverandre denne kjærligheten i ord og handling.

Ville, vakre veier

2008-11-18T23:06:00.006+01:00

Det kunne nok se ut som jeg danset.

Men jo jeg ville bare unngå de aller verste vannpyttene langs veien mellom skolen og menighetshuset. Et menighetshus uten noen menighet i, et stille og sted. En fot først, et lite hopp, så den neste. Det er umulig å komme seg gjennom livet tørrskodd. Håpet er bare at sokkene vil tørke når vi en gang, langt der nede i veien, kommer inn i varmen.

Jeg låste opp døra. Et øyeblikk lurte jeg på om det var kaldere inne i rommet, enn det var ute. På gulvet, et sted mellom to saftflekker, fant jeg et sted jeg kunne legge meg ned, med ansiktet opp mot taket. Jeg så ingen engler, malt med trenede hender og spreke farger. Bare noen planker og flekkete hvitmaling. Ikke noe kunstverk, bare verden.

Så kommer tankene. En etter en. Jeg gir dem vinger til å fly med. Noen er små, uviktige, ubetydlige. «Hva skal jeg ha til middag?» eller «Hva om jeg ikke rekker bussen?». De letter og flyr med raske vingeslag gjennom rommet. Vingene pisker meg i ansiktet, og minner meg på at jeg fremdeles er her. Noen tanker er større; «Hva skal jeg gjøre neste år?», «Jeg vet at det han sa om meg egentlig er sant...». Sakte fylles rommet med små og store, fordømmende og forhåpningsfulle tanker.

Noen tanker er så store og tunge, at vingene knapt kan bære dem. Før eller siden faller de ned med et brak, og knuser det som er i veien.De er så store at jeg kniper øynene sammen for å slippe å se dem, for å late som de ikke er der. Men det er like håpløst i knipe øynene sammen for å slippe å se dem, som det er å danse gjennom gata for ikke å bli våt på bena.

Pianoet er surt, men hva gjør vel det? Fingrene skjelver mot de kalde, hvite tangentene. Det perfekte er borte, og tonene står igjen enda vakrere enn før. Jeg har sunget mange melodier i dette rommet, noen sterke og klare, noen gråtkvalte og noen falske. Alle var de levende. Den gamle, glemte tonen varmer leppene, og finner veien gjennom rommet, mellom alt som flagre forbi. Den er ikke stødig, men levende.

Jeg ser håpet om fremtiden flagre rundt høyt der oppe, med vinger som brer seg ut som en sommerfugl. Jeg smaker på smilet. Det smaker godt. En fot først, et lite hopp, så den neste. Slik er mitt liv på ville, vakre veier.

Et lappeliv

2008-10-13T00:08:00.002+02:00

Klokka er fem på tolv, søndags kveld. Om noen ytterst få timer kommer hverdagen til å stange meg som en illsint okse, mens jeg ligger fredelig i senga og drømmer om gule påskekyllinger. Slik er livet. Påskekylllingene er bare en illusjon, mens alt som finnes i realiteten er okser.

Selv om jeg ikke gleder meg til morgendagen, så har jeg gjort noen forberedelser. Ryddet rommet. Pakket matpakken. Lagt frem klær. Sortert papirer. Barbert legger. Planlagt den neste ukas gjøremål. Sjekket avtaleboka.
Jeg har mitt eget lille system på gjøremålene mine. Sånn for å huske å gjøre dem, og for å ha en oversikt over hvor mye jeg egentlig har gjort av det jeg skal gjøre. Det er lappebildet mitt. Bildet du ser er perioden 13.10-17.10, med alt som skal gjøres. Vi begynner på kortsiden til venstre.

- Svøm i bassenget, din purke! (gris av hunkjønn)
- Hør med Puns om du kan bli begravelsessanger.
- Teori – Say no more
- Send brev til: Stine, Hallvard (duust) og Eivind.
- Sende reiseregninger!
- Ordne nytt skattekort.
- Gå til legen, og hør om du må amputere foten.
- Les ut boka ”En prest og en plage”
- Gjør analysen i Engelsk – Gjør den bra.
- Bestill reisen til Levanger.
- Bestill Tannlegetime
- Lever inn gitaren til JP
- Forstå direkte og indirekte objekt på spansk!
- Finn ut hvorfor du har så lite penger.
- Les ferdig Kolosserne og de greiene i tredje mosebok.
- Sov om natta (helst)

Det er egentlig en oppsummering av ting som skal huskes. Men helt på toppen av Jesusbildet mitt som henger over senga, så står ukas viktigste huskelapper.

"DU SKAL ELSKE DIN GUD AV HELE DITT HJERTE, OG AV HELE DIN SJEL, OG AV ALL DIN KRAFT, OG AV ALL DIN FORSTAND, OG DIN NESTE SOM DEG SELV."

Så. Hva skal du denne uka?
Jeg ønsker deg alt godt. Jeg håper sola skinner for deg i morgen og i dagene som kommer. Om ikke den skinner på himmelen, så la den i det minste skinne i hjertet ditt.

Ydmykhet dreper stolthet

2008-10-03T09:38:00.007+02:00

Mine første møter med kunst husker jeg godt. Jeg fikk en gang ei kunstbok i julegave hos ei tante. Ei tykk bok, med bare bilder. Jeg kunne ikke lese enda på den tiden, derfor kunne jeg heller ikke lese kommentarene til bildene. Jeg husker godt hvordan jeg bladde og bladde og bladde i den boka. Kikket på alle bildene, og merket av dem som jeg syntes var penest. De pene bildene var vanligvis harmoniske med lyse fargenyanser, uten noe særlig som skjedde i bildet.
Men på tross av at jeg merket av bildene jeg likte best, så er det ikke de bildene jeg husker. Tross alt, denne boka inneholdt mitt første møte med groteske mord og nakenhet. Nakenheten var ikke så ille egentlig, for den ble ofte fremstilt som noe vakkert. Jeg stusset ofte over at Jesus var fremstilt på så mange rare måter. I noen bilder ble han fremstilt som vakker. I andre bilder var han ikke noe pen. I noen bilder var han supermann, og i andre var han en svak skikkelse på et kors. Jeg kunne ikke lese hva kommentarene sa om maleren og historien til bildet, og det var egentlig godt. Det var liksom bare jeg og inntrykkene.

Dette bildet er et av de bildene jeg så mye på da jeg var mindre. Jeg syntes det var så ekkelt og forferdelig, men samtidig noe litt fascinerende. Det er ikke før nå jeg forstår hvorfor dette bildet gjorde inntrykk.

Maleren, Caravaggio, hadde selv drept en mann. Han var på rømmen i den tiden da bildet ble malt. Han er kjent for sin geniale måte å fremstille bibelhistorier på, men han kom også litt på kanten med kirka i ny og ne. Han var ikke en helt lett person. Han ble etter hvert ganske crazy. Mistenksom, paranoid og voldelig. Det endte da med et mord.

Noen mener dette bildet er et forsøk på å male seg fra straffen for mordet. Det gjenspeiler også hva han følte om seg selv, og om verden rundt seg. Bildet er nemlig et selvportrett. Hodet til Goliat er hans eget hode.
Et vanlig menneske ville vel kanskje malt seg selv som David, den store helten. Det skal ganske mye til før man maler seg selv som et avkappet, avskylig hode.

På sverdet står forkortelsen for ”Humilitas occidit superbiam”
“Ydmykhet dreper stolthet”

Nå vet jeg hva jeg skal gjøre

2008-09-26T00:23:00.005+02:00

Jeg er glad i Tromsø. Det er en flott by, med flotte folk. Jeg har mange gode venner i Tromsø.
Planen min er å ta fly oppover en helg i begynnelsen - midten av Oktober, og arrangere ”kaffemøte”.

Ja, kaffemøte. ”smak og se at Herren er God”.

Jeg skal rett og slett invitere mine venner, ca. 10 stykk. De skal få komme til et pent dekket kakebord, slå seg ned, la praten gå, og bli servert hele kvelden. Planen er å stå hele dagen på kjøkkenet, og produsere godsaker. Menyen er under utforming. Oh yeah!

Det er synd du ikke bor i Tromsø, min venn. Da hadde du hatt noe å se frem til. Da skulle jeg nemlig laget et selskap til deg også.

Små barn, stor humor

2008-09-02T14:49:00.003+02:00

Noen ganger hender det at barna sier ting du aldri, aldri glemmer. Noen ganger fordi det er slik visdom i det de sier, andre ganger fordi det er humor på et så høyt nivå, at barnet selv ikke skjønner det.

Det skjedde med meg her om dagen. Jeg var i barneselskap sammen med min lillebror, da ei jente med store blå øyne kommer bort til meg. Hun ser ut som et stort spørsmålstegn, hele jenta. så spør hun:

"Hvor gammel er du, egentlig?"

"Jeg? jo, jeg blir 18 år snart. Kan du telle til 18?"

Stillhet.

Hun bare ser på meg. Plutselig dukker det et glis opp mellom tennene hennes.

"hah! da skal du ha baby snart!"

??

Paulus og Gleden

2008-08-21T21:21:00.003+02:00

Pang, kræsj og poff. Der var vi gått inn for landing, igjen.

Jeg var så utrolig positiv for et par dager siden, og følte virkelig at ALT gikk min vei. Men det er merkelig hvor fort ting kan snu med oss mennesker. Nå har liksom det realistiske bildet av det kommende året dukket opp.

Jeg husker ingenting spansk. Fullstendig hjerneteppe. Jeg husker heller ikke hvilken litterær periode vi var i på 1600 tallet (mistenker at det er barokken, men dog). Jeg måtte løpe etter bussen i morges. De nye jentene i klassen ser så vanvittig perfekt ut _hver_dag, og i morgen har vi gym. Joda. Det skal vel gå greit.

Folk har såvidt begynt å krype opp av grøftene etter at jeg hadde min første kjøretime, trærne begynner alt å bli gule. Jeg har enda ikke plukket blåbær. Jeg kjenner at frykten for mørketiden begynner å slå inn, den kommer vanligvis på denne tiden. Nå er det bare 1 - 1,5 måned igjen før solen går ned. Jeg tendenserer til å ha noe som heter "mørketidsdepresjon". Det er faktisk helt reelt. Jeg blir tom for energi noen månder, men det kommer tilbake så snart sola står opp.

Av og til bare bobler det av glede. Som for eksempel når jeg holder Bibelen mellom hendene, og vet at dette er ordet Gud har til meg idag. Dette er hans ord. Tenk, så praktisk! Jeg kan holde hans ord mellom hendene, og bla meg frem og tilbake. Hele tiden sier han meg nye ting, i nye sammenhenger. Han lar meg forstå litt og litt, stadig et større bilde. Det er helt utrolig. Bare det er nok til å veie opp for dårlige spanskferdigheter, mørketidsdepresjon og jenter som er perfekte.

Paulus skriver i filipperbrevet (gledens brev), at vi skal glede oss! Han synes det er så viktig, at han nevner det 15 ganger i Filipperbrevet. Tenk, mannen satt i lenker mens han skrev brevet! Når han klarte å glede seg, hvorfor skal vi, frie mennesker med all verdens muligheter, ikke klare det? Det er jo ikke så lett når man hele tiden leter etter ting å gråte for. Jeg er glad. Tror jeg.

En dag i for store sko

2008-08-01T14:50:00.003+02:00

Det har skjedd mye spennende det siste døgnet. Alt fra solformørkelse til rodeo på gården.

Altså; kuer. kyr. De tar seg godt ut på melkesjokoladen, Men jeg synes det er to hakk mindre idyllisk med en kuflokk hagen. Eller på veien. Ikke det at jeg er redd for kuer, men akkurat disse kyrne har faktisk våpen i nesen. Kalvene har tidenes heftigste nesering, med skarpe pigger. Kyrne har ødelagt rundballer og biler. og naboforhold. Eieren bryr seg ikke, og det betyr av vi må jage dem rundt. Det er stress, og man blir litt sur av bråkete kyr som kommer daffende langs veien om natta. man blir minst like sur av å jage dem. Jeg vil ikke være en bygdetulling, men jeg er tydeligvis det. akk og ve.

Ellers har familien Karlsen vært på fisketur. Alt så bra ut helt til vi kom ut av bilen, først da jeg oppdaget at jeg hadde tatt pappa sine fjellsko. Det er jo et kunststykke å ikke merke slikt, skoa var jo 5 nummer for store! Mamma fikk klaus i soveposen, men ellers var det en nydelig tur.

Det er også ganske spennende å legge seg uten vekkerklokke, når du vet du skal tidlig på jobb dagen etter. So much for mobilfritt døgn. Det endte da opp med å springe ned fjellet i alt for store sko, jage kuer, og til slutt øvelseskjøre til Sortland. Og her er jeg. På jobb igjen.

Det er ganske gøy å leve!