Langt sør til Betlehem

Jeg har gått rundt med en sang i hodet de siste ukene. Som oftest synger jeg jo sangene jeg liker, men denne sangen har blitt et salgs sukk inni meg. Et pust og en bønn. Spesielt de to første versene:

Velsigna du dag over fjordan. Velsigna du lys over land. Velsigna de evige ordan om håp og ei utstrakt hand. Verg dette lille Du gav oss den dagen Du fløtta oss hit. Så vi kjenne Du aldri vil la oss forkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa, men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visselig sanna: vi e hardhausa vi som Du.
Nu har vi den hardaste ria, vi slit med å kave oss frem
mot lyset og adventstia, det e langt sør tel Betlehem.

Det er noe helt eget ved det å bo nordpå i denne tida. Slutten av Oktober, hele November og deler av Desember er jo preget av en hektisk hverdag der vi prøver å komme i mål med absolutt alt på en gang. Men her oppe prøver vi å komme i mål med alt mens det er bekmørkt nesten hele døgnet. Det slår meg også når jeg går gjennom nabolaget, at overalt, og i alle vinduer henger det lys. Julelys. Lys inne, lys ute, lys på flaggstanga og grillhytta. Gule lys, grønne lys, blinkende lys... På universitetet har de satt opp dagslyslamper for å pumpe de stakkars elevene full med dagslys så de ikke sovner under eksamen. Vi trør i oss multivitamin og Omega3 og håper det har effekt. Vi håper det kan komme snø så det blir litt lysere ute, men så håper vi samtidig på at det ikke kommer for mye snø sånn at vi må måke og koste av bilen i tillegg til alt annet som skal gjøres. Du husker ikke hvordan bunnen i skittentøyskurven så ut, og prioriterer ikke å tørke støv i vinduskarmen, for du skal jo vaske rundt til jul om en liten stund.

Det koker i ringstadveien 7 for tiden. Av og til lurer jeg på om Jardar egentlig er Herr Utrolig (fra filmen de utrolige). Han flyr rundt på et usynlig magisk teppe og får gjort ekstreme mengder arbeid overalt på minimalt med tid. I tillegg klarer han å ha Kristian så mye at jeg klarer å gjøre siste innspurt på studiene og 5 examener. 3 av dem er allerede unnagjort, og det har til nå godt suverent bra! De neste dagene har vi tre konserter, med tilhørende lydprøver og øvelser. Og jeg har eksamen en av disse dagene. Og på mandag legger Jardar ut på veien for å begynne juleturneen sin. Hvis Jardar er Herr utrolig, så er vel jeg kanskje Elastica? Jeg kan hvertall konkludere med at min kapasitet og fleksibilitet er tøyd og strekt ganske mye. Men vi har det godt.

i fjor på den absolutt mørkeste dagen i året fant jeg ut at jeg var gravid. Og da føltes det litt som at sola aldri skulle komme tilbake igjen. Men den gjorde det. Lille Kristian er den vakreste av alle solstråler. I år er han et stort lys i mørketida. I går ble han vaksinert for alt mellom himmel og jord, og helsesøster målte og veide og fant ut at gutten er helt perfekt på alle mulige måter. Starten hans har altså ikke merket han på noen som helst måte, og mamma er så lykkelig for det! Nå sover han i vogna på biblioteket mens mamma leser om ting hun ikke kan godt nok enda.

Akkurat nå har vi den hardaste ria, og det kjempelangt til Betlehem. Men vi kommer dit i år som i fjor og året før der. Jula kommer om man er klar for det eller ikke, sola kommer tilbake selv om det ikke føles sånn. Og i mellomtida så får vi bare sukke og be om velsignelse over det vi gjør, de vi går på veien sammen med, og takke for mulighetene, tiden og livet vi har fått!

Guds fred over fjellet og åsen, la det gro der vi bygge og bor.
Guds fred over dyran på båsen og ei frossen og karrig jord.
Du ser oss i mørketidslandet. Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord