Idag så jeg noe vakkert

Idag så jeg noe vakkert. En liten gutt med blondt, smekkvått hår. Han sto der midt i en lekedress som var minst en størrelse for stor. Han var nok ikke like gammel som meg, like kald som meg, like håpløs som meg. Regnet smekket han forsiktig i ansiktet, men han vendte seg ikke bort fra det, slik som jeg gjør. Han strakte hendene ut mot det, smilte og ventet. Leken hans var å fange bladene. Ta dem tilbake fra vinden.

I dag så jeg noe vakkert. Jeg kom forsiktig gående over isen da jeg ser ei lita jente med prinsesseskjørt, en loslitt boblejakke og tøffe støvler med monstermønster. Hun var nok ikke like gammel som meg, like fastlåst og skakk-kjørt som meg, like håpløs som meg. Isen var under oss begge, men hun nynnet og så opp i ansiktet mitt, hun så ikke en annen vei slik som jeg gjør. Så smilte hun til meg mens hun fløt over bakken. Og hun falt.

I dag ble tonene hennes borte, og hun kjente isen under fingrene. Og det ble for mye for henne, og tårene smeltet isen. Jeg stoppet og trakk pusten, og i det jeg skulle til å gå forbi, så kom moren hennes opp bak henne, så på henne og sa; ”tørk tårene, så slutter det snart å gjøre vondt. Ta meg i hånda, så skal jeg hjelpe deg opp”

I dag leter jeg etter en vakker styrke i meg selv til å ta tilbake håpet fra vinden. Strekke ut hendene og la mulighetene komme. Så synes kanskje håpet å være livløst, men jeg vil ta håpet tilbake. For håpet er mitt.

I dag leter jeg etter en vakker trygghet i meg selv til å ikke være redd. Selv når jeg kan komme til å falle. En vakker trygghet til å synge helt frem til tonene blir slått ut. En trygghet til å tørre å gråte rene tårer over smerte som blir for stor.

I dag leter jeg etter Han som er der hele tiden, selv før jeg visste det. Han som vet at det gjør vondt, Han som vet at vonde ting ikke varer evig. Han som hjelper meg opp. Han som har vært barn selv, og vet hvor tung og lett høsten kan være for små mennesker.