Om å kræsjlande

Jeg har det sånn at det er så mange ting jeg har lyst til å gjøre. For eksempel, så har jeg alltid hatt en drøm om å danse. Og noen ganger når jeg er alene, så hender det at jeg tar helt av. Om det er grasiøst eller forferdelig vet jeg ikke, og det er litt av sjarmen med det. Jeg synes det er så godt å ha noen sånne hemmeligheter. Sånne som jeg kan ha for meg selv i rom hvor jeg er alene, hvor det ikke finnes målestokker, teknikker eller mennesker som ser på.

Forventningene mine til livet og fremtiden er så enorme. Men er det én ting jeg har lært det siste halve året, så er det at forventninger virkelig kan falle fort og hardt. India var sånn. Hjelp, jeg hadde så mange forventninger. Stort sett ingen av disse forventningene ble innfridd, bortsett fra en: Jeg ble utfordret.

Så var jeg i gymsalen en sen torsdagskveld i forrige uke. Skrudde på lyset, og hørte hvordan det klinget i lysrørene i taket. Jeg kler av skoene og tenker at dette blir bra. Jeg føler og forventer at jeg skal få lov å danse som sommervinden jeg har i drømmene. Skrur på musikken. Danser. Tar sats. Smiler. Lander feil, mister balansen. Trør kraftig over på begge anklene, og vrir kneet. Når det først skjer, så er det ingen som hører at jeg roper, for jeg har skrudd musikken alt for høyt. Det er ikke gøy å være alene om smerte.

Drømmen, forventningen gikk i bakken sammen med virkeligheten. Og der på bakken lærte jeg mye om meg selv. Og jeg ropte etter hjelp, og hjelpen kom kanskje ikke så konkret som jeg ville. Men jeg må spørre meg selv, hvem er det som leger beina mine nå?

Jeg har lært så mye. Og jeg skal fortsette å lære. Helt til beina blir så friske at jeg kan ta et nybegynner-kurs i dansing, slik at jeg kan jobbe med danse-drømmen uten overtråkk. Jeg har ikke tenkt å gi opp helt enda.

Mvh. Kathrine Susanne Karlsen

På vegne av GUS Paralympics commitee

Takk for meg.