Ville, vakre veier

Det kunne nok se ut som jeg danset.




Men jo jeg ville bare unngå de aller verste vannpyttene langs veien mellom skolen og menighetshuset. Et menighetshus uten noen menighet i, et stille og sted. En fot først, et lite hopp, så den neste. Det er umulig å komme seg gjennom livet tørrskodd. Håpet er bare at sokkene vil tørke når vi en gang, langt der nede i veien, kommer inn i varmen.

Jeg låste opp døra. Et øyeblikk lurte jeg på om det var kaldere inne i rommet, enn det var ute. På gulvet, et sted mellom to saftflekker, fant jeg et sted jeg kunne legge meg ned, med ansiktet opp mot taket. Jeg så ingen engler, malt med trenede hender og spreke farger. Bare noen planker og flekkete hvitmaling. Ikke noe kunstverk, bare verden.

Så kommer tankene. En etter en. Jeg gir dem vinger til å fly med. Noen er små, uviktige, ubetydlige. «Hva skal jeg ha til middag?» eller «Hva om jeg ikke rekker bussen?». De letter og flyr med raske vingeslag gjennom rommet. Vingene pisker meg i ansiktet, og minner meg på at jeg fremdeles er her. Noen tanker er større; «Hva skal jeg gjøre neste år?», «Jeg vet at det han sa om meg egentlig er sant...». Sakte fylles rommet med små og store, fordømmende og forhåpningsfulle tanker.

Noen tanker er så store og tunge, at vingene knapt kan bære dem. Før eller siden faller de ned med et brak, og knuser det som er i veien.De er så store at jeg kniper øynene sammen for å slippe å se dem, for å late som de ikke er der. Men det er like håpløst i knipe øynene sammen for å slippe å se dem, som det er å danse gjennom gata for ikke å bli våt på bena.

Pianoet er surt, men hva gjør vel det? Fingrene skjelver mot de kalde, hvite tangentene. Det perfekte er borte, og tonene står igjen enda vakrere enn før. Jeg har sunget mange melodier i dette rommet, noen sterke og klare, noen gråtkvalte og noen falske. Alle var de levende. Den gamle, glemte tonen varmer leppene, og finner veien gjennom rommet, mellom alt som flagre forbi. Den er ikke stødig, men levende.

Jeg ser håpet om fremtiden flagre rundt høyt der oppe, med vinger som brer seg ut som en sommerfugl. Jeg smaker på smilet. Det smaker godt. En fot først, et lite hopp, så den neste. Slik er mitt liv på ville, vakre veier.